Norge må vise vei der EU nøler

Stikkord: Nei til EU, Energi og naturressurser, Klima og miljø

De rike landene er blitt rike nettopp ved en økonomisk vekst basert på klimagassutslipp. De har skapt klimaproblemet og derfor har de også et historisk ansvar for å få ned utslippene. I følge FNs klimapanel må utslippene i rike land ned med 25-40 prosent innen 2020 for å holde det vedtatte målet om å ikke øke gjennomsnittstemperaturen i verden med mer enn to grader. De rike landene har bare lovet til sammen mellom 16 og 23 prosent kutt. Verdens fattige land krever kutt på 40 prosent. Det er også konflikt om hvordan finansieringen av klimatilpasningene skal fordeles.

For å komme i havn med en avtale trengs det at noen tar på seg ledertrøya og får fortgang i prosessen. EU har til tider vært en av de som har gått i front og talt for en bedre klimaavtale. Men som på så mange andre områder så svikter de når det kommer til gjennomføringen.

I slutten av oktober var medlemslandene i EU samlet for å bli enige om en felles klimaplattform før Københavntoppmøtet. EU-landene ble enige om er at man trenger penger til klimatiltak i uland, men ikke hvem som skal betale hvor mye. EU landene vedtok at det i 2020 er behov for 100 milliarder euro årlig for klimatiltak i sør. 22 til 50 milliarder av disse skal komme fra den rike delen av verden, resten skal dekkes av utviklingslandene selv og internasjonal kvotehandel. Flere miljø- og solidaritetsorganisasjoner, deriblant Norges Naturvernforbund, har reagert på at beløpet totalt er for lavt og at EU gir ulandene regninga for noe de rike landene har forårsaket. Det ble heller ikke enighet om hvor stor del av regninga EU-landene skal ta og hvordan dette skal fordeles landene i mellom.

Norge har flere ganger vist at vi har frihet til å føre den miljøpolitikken vi ønsker. EU snakker med en stemme i internasjonale fora, så ambisiøse land som Sverige må på forhånd bli enige med land med mindre klimaambisjoner som Polen og Romania. I en verden med flere store blokker av land trenger man små uavhengige rike land, som Norge, som kan være foregangsland.

Verden går framover når noen går foran. Norge har gått foran på flere områder som f. eks da man vedtok å bruke femten milliarder over fem år på bevaring av regnskogen, man har lagt frem forslag på finansiering, vedtatt 40 % som kuttmål og tatt en lederrolle i å få til en internasjonal avtale på fly- og skipsfart. Utenriksminister Støre sa det slik i Stortinget 17.11.09: ”Ambisjonene i Norges posisjon overgår EUs samlede posisjon (..) Få aktører har lagt på bordet så ambisiøse målsettinger for utslippsreduksjoner i industriland i en fremtidig klimaavtale”.

Det er de rike landene det står og faller på for å få til ny klimaavtale. Nei til EU forventer at Norge bruker handlefriheten utenfor de store maktblokkene til å være en pådriver for en ambisiøs og juridisk bindende klimaavtale i København.