Lisboatraktaten – et langt skritt mot Europas forente stater

Stikkord: Nei til EU, Lisboatraktaten, EUs utvikling

EU har fått en egen president, utenriksminister og diplomatkorps. Domstolen får mer makt og kan dømme på nesten alle områder. EU-rettens rang over alle nasjonale lover slås fast i traktaten. Dermed tar EU et nytt steg i retning «Europas forente stater».

Lisboatraktaten fratar medlemslandene vetoretten på en rekke områder som offentlige tjenester, energi- og forskningspolitikken og budsjettet. Også innenfor utenrikspolitikken – der hovedregelen er enstemmighet – skal det nå være flertallsvedtak bl.a. om oppbyggingen av diplomatvesenet, valg av utenriksminister og et nytt EU-fond for finansiering av utenrikspolitikk. Alt i alt mister EU-landene vetoretten på over 60 områder.

De minste landene mister mest innflytelse. I det lovgivende EU-rådet, der ministrene samles, dobler for eksempel Tyskland sin stemmeandel og Frankrikes andel øker med over 50 prosent. Mens Danmark og Sverige får en nedgang på hhv. 37 og 46 prosent. Tyskland har i dag en stemmevekt som er 4 ganger større enn Danmark. Med de nye reglene blir den 15 ganger større. Et medlemsland med Norges befolkning vil få langt mindre innflytelse enn i dag. Vår stemmeandel i EU-rådet ville være ca 1 prosent og i EU-parlamentet 1,5 prosent.

Lisboatraktaten øker EUs demokratiunderskudd. EU-parlamentet får mer utsettende innflytelse, men gis ikke adgang til å fremme lovforslag. Det er det fortsatt bare EU-kommisjonen som kan gjøre. Traktaten fratar de folkevalgte nasjonalforsamlingene enda mer makt.

For femten år siden ga det norske folk et klart svar i valget mellom folkestyre eller union. Lisboatraktaten gir nei-siden i Norge flere og sterkere argumenter mot norsk EU-medlemskap. Et enda mer overnasjonalt, stormaktstyrt og markedstro EU kolliderer med det norske folks motstand mot fjernstyring fra Brussel.