Brev til Regjeringen v/Næringsministeren: Nei til EU ber Regjeringen være langt mer kritisk til tjenestedirektivet

Stikkord: EØS, Norsk EU-debatt, Arbeidsliv og faglig politikk, Nei til EU

Nei til EU konstaterer med tilfredshet at regjeringen vil følge utviklingen av EUs tjenestedirektiv tett. Tjenestedirektivet oppfattes av mange - i EU og i Norge - å være et svært omfattende og samfunnsendrende direktiv, og kanskje det mest kontroversielle direktiv EU-kommisjonen har foreslått. Det er derfor viktig å få fram mest mulig informasjon om hva direktivet kan innebære. Slik vi ser det handler det ikke bare om å bygge ned byråkratiske barrierer for handel, men om organisering av samfunns-, arbeids- og næringsliv i vid forstand.

Nei til EU deler Regjeringens uttrykte bekymring for at direktivets potensielle vidtrekkende konsekvenser ikke er godt nok klargjort. PÃ¥ basis av den uttrykte bekymring hadde vi ventet oss en mer konkret gjennomgang av hvilke uklarheter og problemer Regjeringen faktisk ser.

Regjeringen skriver at det er viktig at vertslandet opprettholder kompetansen den har i dag etter EØS-avtalen til å regulere, overvåke, kontrollere og håndheve standarder for helse, miljø, sikkerhet og kvalitet for alle tjenestetilbydere på vårt territorium. Nei til EU frykter at direktivet slik det nå foreligger gjør dette svært vanskelig og at Regjeringens forhåpninger strider med grunnlaget for direktivet.

Regjeringen skriver videre at den forstår direktivet slik at hvert enkelt land kan velge hvilke tjenester som skal være åpne for konkurranse til enhver tid. Direktivteksten framstår imidlertid for oss som uklart når det gjelder hvilke tjenester som vil falle inn under de ulike definisjonene. I det hele tatt er Nei til EU opptatt av at direktivet vil kunne føre til at alle saker det står strid om, eller det hersker ulike tolkninger av, vil bli flyttet fra den åpne politiske arena, og over til EF-domstolen, som styrker sin makt ytterligere. Nei til EU er urolig for at direktivet vil innebære en klar innskrenking av Norges politisk handlingsrom.

Regjeringen skriver i sitt brev at de ønsker en tydeligere definisjon av begrepene tjenester av generell interesse og tjenester av generell økonomisk interesse. Dette bør være et minimumskrav. Erfaringene med EØS-avtalen viser at det er svært viktig med tydelige avklaringer rundt hvilke områder som faller innenfor og utenfor de ulike definisjonene. Før Stortinget vedtok EØS-avtalen mente den norske regjeringen for eksempel at Vinmonopolet kunne videreføres i sin daværende form. Dette viste seg å være feil. Det er derfor ikke nok at regjeringen «forstår direktivet» på bestemte måter eller vurderer det slik at områder synes å være unntatt. For å være gyldige må slike definisjoner være tydelige og godtatte av alle parter.

Mye av debatten om tjenestedirektivet hittil har dreidd seg om hvorvidt direktivet vil øke omfanget av sosial dumping i arbeidslivet. Fra tilhengerne av direktivet blir det framstilt som om dette ikke er noen fare så lenge det så kalte «utstasjoneringsdirektivet» skal ha forrang. Det er imidlertid viktig å nyansere dette. I Norge er utstasjoneringsdirektivet implementert i form av Lov om allmenngjøring som hittil er tatt i bruk innen noen få områder av arbeidslivet og på områder med svært høy organisasjonsgrad. Vi har det siste året ser flere grove eksempler på at arbeidstakere tilbys svært dårlige lønns- og arbeidsvilkår også innenfor områder der tariffbestemmelsen er allmenngjort fordi verken norske myndigheter eller fagbevegelse har nødvendige ressurser til å følge opp. Store deler av den private tjenestesektoren har svært lav organisasjonsgrad og dekningsgrad av tariffavtaler, og dermed er også tillitsvalgtes mulighet til å følge opp lov- og avtaleverk vesentlig mindre. Til dels snakker vi her om kvinneyrker, lavtlønnsyrker og innvandrerdominerte yrker. Innenfor denne sektoren er mulighetene til å sikre lønns- og arbeidsvilkår i en skjerpet konkurransesituasjon ikke spesielt gode, selv med «utstasjoneringsdirektivet».

I utgangspunktet gir ikke utstasjoneringsdirektivet arbeidstakere fra andre EØS-land noen rettigheter når det gjelder lønnsnivå, fordi Norge ikke har lovfestet minimumslønn. Sverige og Danmark, som heller ikke har lovregulert minimumslønn, fikk skriftlig aksept fra EU for at deres tariffavtaler kunne gjelde som minimum.. Det har ikke Norge. Erfaringene viser at dagens kontrollsystem, med adgangen til å allmenngjøre tariffavtaler, har svært store mangler. Problemene vil bli enda større hvis tjenestedirektivet blir vedtatt.

Det er viktig at norske myndigheter nå ikke er naive, og velger å «tro det beste». En må innse at hensikten for EU er å fjerne flest mulige barrierer for «fri flyt» av tjenester, herunder nasjonale standarder for kontroll, godkjenning og kvalitetssikring av de tjenesteytende bedrifter. Utviklingen innenfor EU og EØS så langt viser at denne type fri flyt forsterker presset på bedrifter til å flytte sin virksomhet til land med lavest standard og skattenivå for å spare kostnader. Det økte presset på lønns-og arbeidsvilkår er et eksempel på dette.

Med bakgrunn i at tjenestedirektivet kan innebære en alvorlig trussel mot forholdene i norsk arbeidsliv og for den norske velferdsstaten og problemstillingen ovenfor ønsker Nei til EU at regjeringen klargjør sin oppfatning av følgende spørsmål og i tillegg klargjør om denne oppfatningen har støtte i eller blir bestridt av EU-organer eller sentrale EU-land:

1) Omfang

1.1) Hvilke tjenester – helt konkret - er Ã¥ betrakte som «tjenester av allmenn interesse» og «tjenester av allmenn økonomisk interesse»?

1.2) Hvis det er opp til det enkelte medlemsland å definere hvilke tjenester som defineres som «tjenester av allmenn interesse» og «tjenester av allmenn økonomisk interesse» vil definisjonen kunne variere fra land til land og åpne opp for tolkningsspørsmål. Vil det på sikt være mulig å opprettholde ulike definisjoner over landegrensene og hvordan vil eventuelle ulikheter bli avklart?

1.3) I Norge vil det for en del tjenester variere fra kommune til kommune om tjenesten er konkurranseutsatt/privatisert. Vil det være mulig å opprettholde ulike definisjoner fra kommune til kommune innenfor direktivet?

1.4) Ett eksempel på uklare definisjoner i direktivet er «health care services» som skal falle utenfor direktivet. For å få et konkret bilde av hvilke samfunnsområder direktivet vil omfatte vil det være nødvendig å definere dette nøyere.Vil hjemmehjelp, som er drevet av private i en del kommuner i dag, bli omfattet av direktivet? Vil hjemmesykepleie, dersom det blir utsatt av Oslo Kommune slik det planlegges, også være det?

1.5) I Norge er deler av utdanningssektoren åpnet for private. Regjeringen skriver videre i sitt brev at utdanning synes å være unntatt fra direktivet. Uttalelser fra European Trade Union Commitee for Education (ETUCE) tyder på at denne tolkningen ikke er enerådende. Hvem skal avgjøre hvilken tolkning som er korrekt?

1.6) Vil det være mulig å «lukke» områder som har blitt åpnet for konkurranse (såkalt renasjonalisering/rekommunalisering)?

2. Autorisasjon

2.1) På en rekke områder fins det i dag norske autorisasjonsregler som alle tjenesteleverandører må følge. Det gjelder eksempelvis eiendomsmeglere, elektriske installatører, vaktselskaper, inkassoselskaper. Vi ber om en konkret og nøyaktig gjennomgang over hvilke autorisasjonskrav som etter regjeringens mening ikke lengre vil kunne stilles til selskaper fra andre EU/EØS-land. Vi ber også om at dette begrunnes med henvisning til autoritative uttalelser fra EU-organer

3.Kontroll

3.1) Hvor vil grensen gå mellom de forhold som kan kontrolleres av vertslandet og de forhold som ikke kan kontrolleres av vertslandet.

3.2) Hvordan og etter hvilke regler skal tilsyn og kontroll føres og hvem skal stå for håndheving der reglene brytes?

3.3) Har regjeringen foretatt en beregning av behov for og kostnader som direktivet vil føre til som en følge av behov for økte ressurser til kontroll.

4. Sosial dumping

4.1) Det er åpenbart at dagens kontrollregime mot sosial dumping ikke er godt nok. Har regjeringen vurdert lovendringer når det gjelder spørsmål rundt minstelønn, lov om allmenngjøring, fagbevegelsens innsynsrett i bedrifter og lignende som en nødvendig følge av direktivet?

For Nei til EU

Heming Olaussen /s/

Leder

Tlf. 901 55 894