Kjære venner. Dette har vært litt av et år, og det er litt av en politisk situasjon vi er midt oppe i. Og da mener jeg midt oppe i.

Året starta med en smell. I min dagbok står det: 2. januar. Hurtiginnkalt stabsmøte. La fram aksjonsplan for hvordan stoppe ja-sidas forsøk på å endre spillereglene for EU-kampen, AP/H/FrP-flertallsinnstilling i Kontroll- og konstitusjonskomiteen før jul om endring av Grunnlovens § 93. Folk var klare. 3. januar: Telefonmøte med fylkene. Folk var mer enn klare. Dette skulle vi ikke la skje. Resten var et eventyr, som kulminerte med full støtte til Nei til EUs linje fra alle de store avisredaksjonene, en fantastisk fakkelmarkering 9. januar utafor Stortinget med appeller fra politiske ledere fra hele bredden i nei-alliansen, full snuoperasjon både hos AP og FrP, og en knusende seier under avstemminga i Stortinget dagen etter. Da var det gjort en intens og fremragende mobiliseringsjobb fra landsende til landsende, strategisk og offensiv – spesielt inn mot FrP og Arbeiderpartiet. Vi viste vår styrke. Denne organisasjonen viste hva den var lagd av. Det var en seier basert på det beste i folkebevegelsen – kunnskap, informasjon, agitasjon, mobilisering og alliansebygging.

Det var en seier verdig en folkebevegelse, mine venner!

Og saka sto ikke en gang på vår landsmøtevedtatte arbeidsplan for 2008.

Så fort skjer ting i politikken. Så fort kan ting endre seg. Den arbeidsplanen sa rimeligvis ikke et ord om finanskrisa heller, og ikke stort om Island. Den nevnte verken Russland eller Georgia for den del..

Derimot sa den en god del om Irland. Og vi kommer til den andre store seieren i 2008. Ikke primært for oss, men for alle de i Europa som kjemper for folkestyret, mot maktsentraliseringa i Brussel, for nasjonalt sjølstyre og mot EUs militarisering. Primært en seier for irene sjøl, sjølsagt, som gjennomførte en fantastisk folkeavstemmings-kampanje, der vår gjest under dette landsmøtet, Patricia McKenna var en drivende kraft. Vi gleder oss til å høre deg, Patricia, og ikke minst – til å høre hvordan dere vurderer situasjonen nå som EU, sin vane tro, vil kjøre omkamp. Hva vil dere gjøre, og hva kan vi i Nei til EU gjøre i 2009 i solidaritetens navn? La oss applaudere det irske ja til folkestyre og nei til Lisboatraktaten, kjære landsmøte!

Så har dette året betydd 12 andre seire – en hver måned. Jeg sikter til meningsmålingene om det norske folks syn på norsk EU-medlemskap. I 43 måneder sammenhengende har det vært et soleklart nei-flertall. Pr. oktober hadde det i 12 måneder sammenhengende vært en nei-andel på over 50 %. Det er det klareste nei-forspranget siden 2002 på Sentios målinger. I NRK-målinga for oktober var bildet 56-38 i vår favør. For å si det sånn: Jeg skjønner godt at ja-sidas tre ess; Støre, Stoltenberg og Solberg blir desperate. På et tidspunkt – husker dere det? – så ble ja-sidas Joker, Torbjørn Jagland, så oppgitt over eget folk at han erklærte offentlig at han hadde gitt opp kampen for norsk EU-medlemskap! Det er om lag 9 mnd. siden. Mon tro hva han går svanger med...? Troverdighet er en viktig kapital i politikken, hr. stortingspresident.

2008 har altså vært en nesten sammenhengende opptur for nei-sida i norsk EU-debatt. Så langt har ingenting bitt på folkets standhaftighet mot elitens lengsel etter Brussel. I 2008 ble hjemfallssaken landa på en måte som ikke var optimal – det kan den aldri bli så lenge EU fire ”friheter” inngjerder oss – men som uansett var et stort nederlag for Eivind Reiten og markedsliberalistenes forsøk på å rane til seg folkets eiendom. I 2008 ble spørsmålet om ESAs tvangsherredømme over norsk politikk satt klarere på dagsorden, nå også med Per Olaf Lundteigens betimelige initiativ om gransking av markedsvokternes uhemma pengebruk, Færøyene meldte at de ønsker seg inn i EFTA, og Dagfinn Høybråten og KrF har etablert en plattform for sin EU-motstand basert på motstand mot markedets uhemma og uheldige makt og et godt og tett samarbeid med Nei til EU. Hallvard Bakke gjorde comeback, om ikke i norsk politikk, så hos Nei til EUs Råd med en glimrende analyse av EUs enorme fordeler med EØS-avtalen og med en soleklar avvisning av hysteriet rundt bruk av den legitime reservasjonsretten i EØS. Det foredraget skulle du hørt, Jens! Kanskje du burde bruke litt tid på å lytte til Hallvard snarere enn å bruke Jose Manuel som ditt troverdige sannhetsvitne i norsk politikk? I 2008 har vi utfordra ja-sidas tendenser til hegemoni på miljøargumentasjon i forhold til EU, gjennom en omfattende klimakampanje, og vi har startet en langsiktig satsing inn mot akademia og studentmiljøer i hele Norge, noe som så langt har gitt oss nytt innpass på mange studiesteder og flere nye lokallag i Studenter mot EU, i samarbeid med Ungdom mot EU. Vi vokser videre i medlemstall, og venter å passere 29.000 individuelt betalende medlemmer før året er omme, det største antallet medlemmer siden 1994. Det er fantastisk!

2008 var også det året Jonas Gahr Støre skreiv bok. Jeg har ikke rukket å lese den enda, men skal. Det er ikke uviktig hva en norsk utenriksminister skriver i bokform. Særlig en utenriksminister som tar mål av seg til å etablere en bred og åpen plattform for norsk utenrikspolitisk debatt. Det er fortjenestefullt. Men refleks-programmet hans lider av noen svakheter. Kanskje den sosiale refleksen er litt for lite utviklet. Det er mange elitesoldater i rekken av bidragsytere til prosjektet, men svært få fotsoldater – de som gjerne blir kanonføde i krigen, om dere vil. Prosjektet reflekterer i litt for stor grad hvordan eliten ser på seg sjøl og verden, og er i litt for liten grad opptatt av hvordan annerledes tenkende tenker. Derfor har andre også funnet ut at det er en god ide å skrive bok. Stein Ørnhøi og Marianne Martinsen for eksempel. I boka ”Mellom maktene” dras det opp spennende scenarioer for Norges framtid som strategisk og ressursbasert stormakt basert på isfri passasje over nord, fra Finnmark til Japan og Kina. Nordområdene altså. Som vi også er opptatt av, fordi det har med vår evne til å opptre som suveren stat i områder verden omkring oss er svært opptatt av, og der ikke alle nødvendigvis vil oss vel. Derfor var det spennende den meldinga som kom fra regjeringas sjarmbesøk i Brussel forrige dagen, om at EU-kommisjonen støtta det norske synet på Arktis som havområde, underlagt folkeretten. Nå er det ikke det at jeg alltid er skeptisk til EU, men jeg lurer bare litt på hvilke ess Barroso har gjemt oppe i ermet? Hva må Norge gi for å få ut en sånn erklæring? Og – hva med EU-parlamentets stikk motsatte tilnærming til suverenitets-problematikken i nord? EU er som kjent et troll med mange hoder..

Og dette trollet viser seg på mange arenaer, og i mange verdensdeler. I forhold til fattige land driver EU ren utpressingspolitikk med sine EPA-avtaler, der EU forlanger full liberalisering i disse landene, slik at EU-firma kan utkonkurrere lokale og nasjonale forsøk på å etablere egen industri og moderne landbruk. Internasjonale solidaritets- og bistandsorganisasjoner har ikke ord for hva EU holder på med. Politikken samsvarer imidlertid bra med EUs plyndringstokt langs Afrikas kyster der EU-trålerne vil tømme enda flere hav for fisk, og med landbrukspolitikken der overskuddslagre dumpes i Afrika slik at småbønder mister levebrødet. Derfra flykter de til Europa, der de møter Schengenmuren – om de er så heldige å komme levende over havet etter å ha satt seg i bunnløs gjeld i jakten på det forgjettede land. Det er noe grotesk over hele situasjonen, der EU hyller menneskerettigheter og vestlige humanistiske verdier med den ene hånda, men vedtar en strategi kalt ”Global Europe” med den andre – en strategi som nettopp handler om å utvide markedene for EU-firmaene i den globale konkurransen med amerikanske og andre gigantkonsern som ønsker å legge flest mulig markeder under seg. Fattigfolk betaler som vanlig prisen for rotteracet.

I ei tid der det er blitt stuereint å drive kapitalismekritikk – til og med den franske høyrepresidenten gjør det – må det være mulig å henge flere bjeller på kattene. Jeg vil kalle det EU holder på med overfor fattige land som en moderne form for imperialisme, som har karakter av ren utbytting. Nei til EU kommer snart med et Vetthefte om disse EPA-avtalene, redigert av Maria Walberg. Jeg vil anbefale alle som er opptatt av internasjonal solidaritet og av å forstå EUs opptreden i verden om å lese seg opp. Kanskje det også vil være et bidrag til å nedgradere det meningsløse begrepet globalisering til fordel for skarpere og klarere begreper og analyser av hva som skjer i verden.

Sjøl blir jeg i hvert fall uhyre oppmuntra av å lese i Dagbladet om hvordan 100 000 italienske studenter har gått ut i gatene og okkupert universitetene i sin kamp mot Berlusconis ideer om å innskrenke studiemulighetene gjennom høye egenbetalinger, og den sosiale skeivrekrutteringa til høyere utdanning som vil komme ut av det. Motstanden mot markedsliberalistiske ideer sprer seg! Jeg vil i den forbindelse også vise til det hittil siste nr. av Vett, som er laget av utdanningspolitisk utvalg og Asbjørn Folkvord, og som handler om EU og utdanning. Et hittil lite påakta område, men som EU har kasta sine øyne på for alvor, i lys av Lisboastrategiens mål om at EU skal bli verdens ledende – kunnskapsbaserte – økonomi. Men illusjonene lever i beste velgående i mange politiske kretser om at norsk utdanningspolitikk utelukkende skapes i Oslo. En som ikke nødvendigvis deler alle disse illusjonene er et av Nei til EUs nyeste medlemmer, forskningsminister Tora Aasland, som jeg personlig har verva til rørsla vår. Vi har dessuten sendt henne heftet. Kunnskap er makt!

Og det gjelder å forberede for neste framstøt fra EUs side. Skal vi vedde på hvor lang tid det går før et utdanningsdirektiv – innafor ramma av tjenestedirektivet – ser dagens lys? Ha ingen illusjoner, mine venner. Det er datostempling på forsikringene om at offentlig sektor skulle være unntatt tjenestedirektivet. Det har vi EU-kommissær Charlie Mc Creevys ord for – og de stoler jeg mer på enn Jens Stoltenbergs, for å si det sånn.

Da – kjære landsmøte – skal jeg ikke holde dere i spenning mye lenger. Resten av talen skal i all hovedsak handle om den saka som nå står midt i politikkens sentrum her til lands – nemlig tjenestedirektivet.

La meg bare som et utgangspunkt slå fast: Kampen mot tjenestedirektivet for Nei til EUs del er en historie om seire – ikke om nederlag. Jeg håper ingen i denne salen hadde illusjoner om at dette var en sak som med stor sannsynlighet skulle ende opp med at en norsk regjering for første gang skulle bruke reservasjonsretten i EØS? Det tror jeg ikke. Det har vi snakka mye om, i både styremøter, rådsmøter og telefonmøter med fylkeslederne. Vi kjenner politikkens jernlover. Vi har møtt våre motstandere før. Men vi har også beseira dem før.

Jeg har tenkt å beskrive kampen mot tjenestedirektivet litt kjapt i idrettsterminologi. Nå trur mange at jeg skal begynne å snakke om Enga igjen. Jeg har imidlertid ikke tenkt å si et ord om at Enga vant cup’en, men derimot bruke noen bilder fra Tour De France. Verdens største sykkelløp. Det foregår dessuten i et EU-land, dvs. flere.

Jeg vil si det sånn: Vi – og våre venner i partier og fagbevegelse – har deltatt i Tour de Tjenestedirektiv. Det har gått over to år. Der har vi vinni alle tempoetappene, vi har vinni klatretrøya, spurttrøya, enkeltetapper, ungdomstrøya (Tore Syvert) – og vi har kjørt dopingfritt. Men trur du ikke – i det vi skal ut på den avsluttende etappen – Champs-Élysées-etappen – så sniker det forbanna Stoltz-laget seg forbi, og setter seg til rette på sykkelen med champagneglasset i hånda, klar til å feire. Dere har sett de bildene, noen av dere?

Spørsmålet er – er siste etappe bare en sjarmøretappe? Er det ikke mulig at de arbeidsfolka som har tilrettelagt for løpet, satt opp sperringene, bygd tribunen og så videre, har lagt igjen ei spikermatte eller to? Kan Stoltz-laget komme til å punktere på siste etappe?

Jeg kommer tilbake til mitt forslag til svar på dette sentrale spørsmålet..

Vi hadde alle odds mot oss, og saka skulle normalt vært landa for to år siden. Normalt, ut fra hvordan makta ter seg her i landet. Husker dere landsmøtet 2006? Det var da alarmklokkene begynte å kime midt under landsmøtet; LO-ledelsen hadde tenkt å kuppe gjennom et raskt ja-vedtak i sekretariatet mandagen etter. En uhyre effektiv sms-kampanje kopla med lynhurtig mobilisering innafor fagbevegelsen gjorde at de ble skremt til retrett. Det satte standarden for den strategiske kampen som er blitt ført i disse 24 månedene, men som starta enda før det. Et lite bilde innledningsvis; Maria Walberg, Boye Ullmann og jeg i Strasbourg i 2006. Sammen med ca. 30 norske LO-tillitsvalgte med sine unike flotte norske fagforeningsfaner. Sammen med 100 000 fagorganiserte i en kjempedemonstrasjon mot Bolkestein-direktivet. En kamp som blei krona med seier. Tilsynelatende. Og paradoksalt nok: Et sannhetsvitne for Jens Stoltenberg og ja-sida når de i disse dager hevder at europeisk fagbevegelse er såre fornøyd med tjenestedirektivet, så den særnorske motstanden er egentlig litt latterlig – reint bortsett fra at den handler om en konspirasjon fra Nei til EU for å ta kål på EØS-avtalen, som vi i all hemmelighet er imot. Sånt går hjem i en del leire. Med basis i hva jeg sa på talerstolen foran denne forsamling i 2006 er dette blitt den store skyteskiva fra ja-sida i denne kampen. Jonas Gahr Støre har til og med brukt det fra Stortingets talerstol, og da må det jo være sant.

Ja, jeg sa jo at kamp mot enkeltdirektiver kunne være en av flere strategier for å komme noen vei mot EØS-avtalen. I 2006. Men våren 2008 skifta Nei til EU strategi. Vårt rådsmøte vedtok strategien ”NOU om EØS” som vår vei for å få åpna det rommet som er så tabubelagt og tåkelagt i norsk politikk – nemlig EØS-avtalen. Vi slutta å tro at bruk av reservasjonsretten ville føre til EØS-avtalens endelikt. Slik også mange andre har pekt på. Det er nesten tvert imot; Bruk av reservasjonsretten ville styrket avtalens legitimitet. Hvis jeg var EØS-tilhenger og EU-motstander var det ingenting jeg heller ville sett, enn at avtalen ble styrket både politisk og juridisk ved at reservasjonsretten faktisk ble tatt i bruk!

I våre arbeidsprogram og i vår arbeidsplan har det stått – svart på hvitt – i fire år: ”Nei til EU vil arbeide for at EØS-avtalen sies opp og erstattes med en form for handelsavtale med EU”. Dette må være Norges minst hemmeligholdte hemmelighet. Alle som har villet, har kunnet lese det ved å gå inn på våre utmerkede hjemmesider. Men for å komme nærmere dette målet, vedtok altså Rådet i Nei til EU en annen strategi våren 2008. Dette veit Jonas Gahr Støre. Men han velger å late som om det er landsmøtetalen fra 2006 som gjelder. Han, Erna Solberg, Percy Westerlund og andre forkjempere for uhemma norsk EU-tilpasning, dropper sannheten til fordel for sitatkunst som passer i deres egen kram. Grete Berget er ute og prøver å fiske i rørt vann i Klassekampen i går med en appell til EØS-tilhengere i Nei til EU. Etter en sensasjonell avsløring innledningsvis om at Nei til EU ønsker at Norge skal bli kvitt EØS-avtalen, spør Berget på sedvanlig saklig vis: ”Stiller EØS-tilhengerne i Nei til EU seg bak Nei til EUs hasardiøse opplegg for å få Norges viktigste bindeledd til Europa fjernet”? Og så sier ja-sida og ja-media at det er nei-sida som graver skyttergraver og driver med skremselspropaganda! Berget avslutter likegodt med en appell: ”Alle som synes EØS er viktig for norsk arbeidsliv må komme på banen og slå tilbake mot de forslag som fremmes på landsmøtet i Hell”. Du verden. Det er nesten så jeg ser for meg store demonstrasjoner utafor landsmøtesalen av stivpynta ungdom fra Unge Høyre og litt mer raddisaktige ditto fra Unge Venstre, ispedd en og annen frakk fra NHO og skjørt fra HSH, alt mens Erna Solberg og Jonas Gahr Støre veksler på å bruke megafonen, mens de taktfast roper: ”Nei til EU vil holde Norge utenfor Europa – Nei til EU vil holde Norge utenfor Europa”! Det hadde jo vært litt gøy da. Og du snakker om stigmatisering av EØS-tilhengerne i Nei til EU. Det er hva jeg vil kalle en ”hertuginnens omfavnelse”. Jeg vil si til dette fiskefusket: Legg inn årene, Berget. Du er så utrolig dårlig til å ro. Men til mine gode venner i nei-bevegelsen som er positive til EØS – av ulike grunner – vil jeg si: Det er og vil alltid være sånn at Nei til EUs felles overordna mål er å holde Norge utafor EU. Det er legitimt å ha ulike oppfatinger om EØS, også i disse dager. La dere ikke sjenere av Grete Bergets klamme omfavnelse. Vi – om noen – er tilhengere av åpenhet og demokrati. Også i egen organisasjon. Det skulle bare mangle. For meg, som gammal raddis og leser av Karl Marx på 70-tallet, er det dessuten en opplagt ting at det er gjennom debatt og uenighet vi går framover, at motsetninger er utviklende og ikke ødeleggende. Så lenge vi respekterer hverandre.

Til myten om den europeiske fagbevegelsens seier i kampen om tjenestedirektivet innen EU. Ja, Euro-LO har solgt kompromisset som en seier. Det sier noe om hvor langt på defensiven og hvor svake den europeiske fagbevegelsen er. Husk at i flere land er organisasjons-graden nede på rundt 10 % av arbeidstakerne. Her nøyer man seg med smuler, fordi man har så lite makt. Når det da faktisk blir mobilisert, som i Strasbourg, er ikke det bare lystelig, sett med Euro-LOs øyne. De risikerer å miste kontroll. Euro-LO er i tillegg for en stor del finansiert av midler fra EU, fordi medlemstallene er så lave, og kontingentinngangen deretter. Det er en gammel lov som heter: Du biter ikke den hånda som gir deg mat.. En annen sak er at fagbevegelsen faktisk pressa på for endringsforslag av direktivet i en sosial retning, men fikk ingenting gjennom i siste fase. I etterkant av vedtaket i EU-parlamentet har så EU-kommisjonen både fastslått at fellesskapsretten er overordna nasjonal arbeidsrett, at nye områder vil bli inkludert i direktivet (det skal revideres hvert 3. år), og dessuten er det slik at det som blei feira som den største ”seieren” – at opprinnelseslandprinsippet er borte – er blitt erstatta med en formulering som høres annerledes ut, men som betyr akkurat det samme! I hvert fall om en skal tro professor Finn Arnesen, EU-tilhenger så god som noen, som i en bortgjemt spesialutredning for NHD i 2007 slo fast at forskjellen til opprinnelseslandprinsippet er av kosmetisk karakter. Så hvor mye er det egentlig igjen av fagbevegelsens ”seier” over Bolkestein? I hvert fall ikke mer enn at den svenske og europeiske LO-lederen Wanja Lundeby-Hedin uttalte etter at dommen i Vaxholm/Laval-dommen falt, at ”dette setter også tjenestedirektivet i et nytt lys”. For øvrig holder Fagforbundets europeiske sammenslutning EPSU oppe sin motstand mot direktivet, nettopp fordi man der anser direktivet som en spydspiss for markedsgjøring og konkurranseutsetting av offentlige tjenester, Det er klart NHO, HSH og Høyre er for dette direktivet! Men det er altså Stoltenberg og Støre som gjør jobben. Som det sies i fagforeningskretser om dette; Hvis det skal føres høyrepolitikk her i landet, mon tro om ikke AP burde overlate det til Høyre og FrP?

Nå har altså makta demonstrert sitt grimmeste ansikt i tjenestedirektiv-saken. Jens Stoltenberg har INGEN motforestillinger mot direktivet. Han lyder som et ekko av Erna Solberg: Direktivet er en vinner for norsk næringsliv, og representerer ingen trussel mot faglige rettigheter. Tvert imot er direktivet der for å beskytte faglige rettigheter, skal vi tro statsministeren. LOs krav om garantier for faglige rettigheter og tiltak mot sosial dumping besvarer han med glatt mine. Det har dessuten aldri vært aktuelt for ham å bruke reservasjonsretten i EØS mot tjenestedirektivet, betror han oss 13.november 2008, etter at direktivet har vært gjenstand for drakamper, høringer, konsekvensutredninger og debatt i to år! For meg var det et snev av EUs liksom-demokrati å høre statsministeren på pressekonferansen i går. Et døgn etter at Aps partikontor hadde sendt ut opplegg for debatt i lokal- og fylkeslaga kan altså partilederen fortelle at konklusjonen er trukket, og den er den samme som han har gått med i to år! Du snakker om åpenhet og demokratisk sinnelag…

Det er så mye blanda drops i denne saken, at det er et sterkt behov for sortering, og skille mellom snørr og barter.

La meg først si: Kampen om tjenestedirektivet er ikke slutt med dette. Langt i fra. Dette er også et delslag. Både fordi selve direktivet enda ikke er vedtatt, verken i regjering eller i Stortinget enda, fordi LOs krav ikke kan sies å være innfridd, fordi forbannelsen på grunnplanet i LO og til dels i AP er så stor, men også fordi tjenestedirektivet er et rammedirektiv som skal fylles med stadig nytt markedsliberalistisk innhold. Det kommer dommer. Det kommer nye direktiv. Et er kommet allerede – helsedirektivet, eller direktiv om grensekryssende helsetjenester. Et skummelt direktiv. Hva mener regjeringa? Det kommer nye kamper. Ikke minst vil det stå slag i fagbevegelsen, og fagbevegelsen vil bli nødt til å gå mye høyere opp på banen i forsvaret for faglige rettigheter og den norske velferdsmodellen, også i kampfelleskap med sine nordiske og europeiske kamerater som utsettes for nye angrep fra et stadig mer høyrevridd og markedsfundamentalistisk EU.

Stoltenbergs tese om at tjenestedirektivet er så bra for norsk næringsliv: Regjeringas egne utredere viser til at handelsubalansen på tjenesteområdet er meget klar, i EUs favør. Vi kan gjerne bekymre oss for Snøhetta, som liksom er kroneksemplet på et norsk firma som angivelig skal få vansker internasjonalt om Norge skulle lagt ned veto. Jeg, vi og mange med oss er langt mer bekymra for den intense konkurransen som vil komme – stadig sterkere med direktivet – innafor mindre fancy og sexy lavtlønnsområder som hotell og restaurant, handel og kontor og andre kvinnedominerte, til dels ungdomsbaserte arbeidsplasser der det også jobber mange innvandrere, og der organisasjonsprosenten er svært lav. Her kan det bli mye sosial dumping og useriøse tilstander framover! Jeg mener vi har belegg for å si at også deler av offentlig sektor vil bli utsatt for et sterkt press i retning konkurranseutsetting av tjenester som renhold og hjemmetjenester, og etter hvert stadig flere tjenester. Der Jens sitter og garanterer, går ISS International til EF-domstolen. Der er det ikke Jens Stoltenberg som bestemmer, men stadig mer fri-flyt-tro dommere, ikke minst fra det tidligere Øst-Europa, som har vist at de agerer politisk på en måte som egentlig er totalt uakseptabel, men som altså viser seg å funke i et EU bygget på Romatraktaten som grunnlov. På tross av spede protester og patetiske anmodninger fra EU-parlamentet til EU-kommisjonen om å ”evaluere utstasjoneringsdirektivet” som et tiltak for å demme opp for misnøye og aggresjon i en stadig mer urolig europeisk fagbevegelse, som John Monks og ledelsen i ETUC får stadig større problemer med å tøyle.

Stoltenberg forsikrer LO om at de ingenting har å frykte. Støre er smart nok til å presisere at de ikke kan gi garantier, men likevel altså forsikringer. Nå er vel kanskje ikke akkurat forsikringsselskaper det vi uten videre stoler mest på faktisk vil hjelpe oss den dagen uløkka er ute, de fleste av oss, men det er utvilsomt rett at regjeringa ikke kan garantere noe som helst. Det er det bare EU som kan gjøre. Og da mener jeg ikke nye forsikringer – denne gang fra Barroso om at alt er ivaretatt på beste måte, og ingenting å uroe seg for. En må jo lure; Hva tar AP og EU LO for? Når Stoltenberg argumenterer med at han kan forsikre LO med henvisning til at fasiten står i selve direktivet, og som man kunne lese allerede i den første utredninga fra NHD i 2007 – mener han at fagbevegelsen består av en gjeng analfabeter? Som han riktignok gjerne vil ha valgkampbidrag fra, men som han altså ikke respekterer høyere enn at han svarer uten overhodet å forholde seg til de mange spørsmål og kritiske kommentarer som har kommet gjennom de to høringsrundene, og en rekke landsmøtevedtak i store LO-forbund? Dette er jo gammel historie om igjen – jeg er litt usikker på om det er som tragedie eller komedie – for de som husker Gros forsikringer om hjemfall og alkoholpolitikk da EØS-avtalen skulle selges inn til Stortinget og det norske folk. Ensidige norske forsikringer som viste seg ikke å være verdt papiret de var skrevet på. Slik vil det være også nå. Derfor er det så bra det initiativ som er tatt via EU-parlamentarikere fra den danske Folkebevægelsen mod EU om å stille EU-kommisjonen disse spørsmålene som gjør at vi må få ting svart på hvitt, og ikke som uforpliktende strategiske utsagn fra en velvillig EU-president, som mener at Norge er ”EUs 28.medlemsland, bare uten medlemskap” – noe Stoltenberg istemmer med bare en liten justering av formuleringa: ”Vi er det landet som er tettest knytta opp til EU av alle land i verden som ikke er medlem”. Wen jemand eine reise tut (hat man immer etwas zu erzehlen). Er det ikke flott? Å ha en statsminister som ser det som sin fremste oppgave å undergrave det votum som eget folk ga da de sa nei til norsk medlemskap i 1994?

Så er det reservasjonsretten. Dette smertensbarnet som både Støre og Soria Moria forsikrer er der for å brukes, og som SV og SP helt sikkert også mener, der de tar dissens og slik sett bidrar til at konflikten om tjenestedirektivet er synliggjort og har nådd ut til hele det norske folk. Det er bra! Jeg ser fram til Liv Signe Navarsetes hilsen til landsmøtet i dag, og Inge Ryans i morgen. KrF og andre EU-motstandere med EØS-sympatier mener sikkert også dette. Til og med FrPs landsstyre har jo gått ut med krav om veto, mot datalagringsdirektivet. Landsstyrets vedtak er rett nok seinere annullert egenhendig av partieier Siv Jensen, men det viser uansett at tanken om at reservasjonsretten er der for å brukes, som han sa så kjekt Støre, i Soria Morias hvetebrødsdager, den tanken lever i flere leire. Men hard-core ja-side mener åpenbart noe annet. Påstanden derfra om at EØS ville kunne falle om reservasjonsretten ble brukt mot tjenestedirektivet er for det første uansvarlig, da det svekker Norges posisjon vis a vis EU. Dernest er det høyst usannsynlig, og mest ment for å samle AP-troppene. Koplet sammen med buskagitasjonen mot Nei til EUs angivelige skumle EØS-hensikter, virker det åpenbart. Til og med en mann som Trond Giske synes han må forkynne det glade budskap; Han er mot EU og for EØS. Derfor er han for tjenestedirektivet. Jeg hadde trodd bedre om Trond Giske. Jeg kan ha en viss forståelse for at det kan være vanskelig for en mann i hans posisjon å hoppe av og påføre egen statsminister et tungt prestisjenederlag, men å argumentere som at dette handler om ja eller nei til EØS? Bidra til stigmatiseringa av direktivmotstanden? Det er jo dette som har vært en underliggende argumentasjon, til dels som buskagitasjon, men som har kommet åpent til syne de siste dagene når det har tetna til; Motstanden mot tjenestedirektivet er egentlig Nei til EUs kamp mot EØS. De som hevder dette, må altså mene at Nei til EU er i stand til å manipulere hele den norske fagbevegelsen og LO-sekretariatet! Det er et perspektiv man sjølsagt kunne fascineres av, til og med føle seg voldsomt betydningsfull et lite øyeblikk, hvis det ikke var for at det er dønn usant. Og fryktelig respektløst overfor alle de tillitsvalgte på ulike nivå i LO som både kan lese og tenke sjøl. Men buskagitasjonen har – som alltid – en viss effekt.

Giske og alle andre i AP veit at motstanden mot og uroa for dette direktivet er utbredt i AP, AUF og fagbevegelsen, og at dette gjelder uavhengig av EU/EØS-standpunkt. Jeg blir litt oppgitt, da jeg føler det blir litt sånn av sine egne en skal ha det. Jeg håper Giske kommer på bedre tanker, da han er en viktig mann i nei-alliansen i Norge, men han må huske at tillit er noe det tar lang tid å bygge opp, men kort tid å rive ned.

Jeg mener altså – paradoksalt nok – at bruk av reservasjonsretten i EØS ville ha styrket avtalen. Det ville gitt den legitimitet. Når ihuga ja-folk nekter å bruke den nå, kan det ikke forstås på noen annen måte enn at de mener den aldri skal brukes. Slik den aktivistiske EU-ambassadør Westerlund har sagt mange ganger. En ting er at det betyr at det går an å stille et stort konstitusjonelt spørsmålstegn ved hele avtalen, slik bl.a. Audun Lysbakken har gjort. En annen ting er at ja-siden åpenbart ser for seg at bruk av veto vil gjøre det vanskeligere å oppnå sitt egentlige prosjekt: Norsk EU-medlemskap. Det er nok helst slik vi må forstå Stoltenbergs og Støres håndtering av denne saken. Og jeg tror de ser for seg at den omkampen kan komme ganske raskt! Mer om dette seinere.

Hva mener jeg med at kampen mot tjenestedirektivet er en historie om seire for oss i Nei til EU? Stikkord: Kunnskap og skolering om EU og EØS blant svært mange – ikke minst nye og unge EU-skeptikere. Nei til EU har nådd ut, via media, konferanser, møter, seminarer. Vi har fått ut vårt standpunkt, og vår argumentasjon. Vi har fått nye og enda bedre venner – ikke minst i fagbevegelsen, både lokalt og sentralt. Vedtaka i forbund etter forbund og til slutt i LO-sekretariatet er sjølsagt uttrykk for at våre utredninger og argumenter har gjort inntrykk – det er svært viktig at LO med dette både sier at reservasjonsretten KAN brukes, og at de anbefalte å bruke den på visse premisser, som vi veit. Prosjektsamarbeidet vårt – både sentralt og lokalt – med Fagforbundet er et kjempeløft, og rett rundt hjørnet kommer det er spesialnummer av Vett som pocketbok i et stort opplag, som bl.a. skal gå til alle tillitsvalgte i Fagforbundet. Tema: EUs angrep på den nordiske velferdsmodellen, med forfattere fra flere nordiske land. Vi har reist sammen til EFS i Malmø, samarbeidet om møter på Globaliseringskonferansen og i det hele tatt kommet et langt steg videre i et godt og tillitsfullt samarbeid. Jeg hadde sett veldig fram til Jan Davidsens hilsen til landsmøtet seinere i dag. Beklageligvis har Jan av personlige årsaker måttet melde forfall, men det han skulle sagt vil bli sagt av nestleder i Fagforbundet og styremedlem i Nei til EU Stein Gulbrandsen.

Men kampen fortsetter! Det ER jo ekstremt, og litt av et sjansespill, når Stoltenberg nå skal bruke sine politiske motstandere i Høyre og FrP til å overkjøre sine venner i SV og SP i Stortinget. Vi var jo spente på hva LO ville si. Umiddelbart virka det jo som om man falt til fote. Men om man ser nærmere på hva de sier, så forlanger de en skriftlig garanti i form av en stortingsproposisjon, altså at Stortinget skriftlig garanterer at deres fire vilkår blir innfridd. Dette er det ikke uten videre gitt at H og FrP vil skrive under på – kanskje særlig ikke FrP. Hva skal Stoltenberg gjøre da – gå til SV og SP og få sekundær støtte. Det må ikke komme på tale! Det håper jeg Liv Signe vil kunne bekrefte her i dag. Det sinnet som nå er i fagbevegelsen må få komme til uttrykk. Jeg håper fagbevegelsen sjøl finner måter å gjøre det på, slik at Jens får oppleve at han ikke ustraffa kan drive på med denne form for torpedoskyting mot det rød-grønne regjeringsprosjektet, som LO har satsa så tungt på, og som de vel hadde tenkt seg at de skulle stille seg bak også ved 2009-valget.

Den kampen vi har ført mot tjenestedirektivet har samtidig gitt Nei til EU et solid fundament for å utvide kampen for velferdsstaten, demokrati og faglige rettigheter. Kampen vil stå her hjemme, og den vil stå internasjonalt. Den vil i all hovedsak stå skulder ved skulder med norsk og internasjonal fagbevegelse. Hva snakker jeg om?

Internasjonalt er det meget stor uro over de fire EU-dommene. Det pågår samtidig en intens debatt om veien videre, der alt fra sosial klausul til endring av utstasjoneringsdirektivet, til å bruke domsmotstanden til å stoppe Lisboatraktaten, til ansatser til en reell EU-kritisk debatt er på dagsorden. Vi har en plass i denne debatten og i de kampene som vil komme. En sak som foreløpig ikke har nådd overskriftene her hjemme, er den saka som EU-kommisjonen har reist for EF-domstolen mot Tyskland og tyske kommuner. Det handler om de ansattes pensjoner, og plassering av disse. EU-kommisjonen krever at disse milliardene skal konkurranseutsettes, og ikke plasseres i offentlige baserte finansinstitusjoner, som KLP. I tråd med den stortingsvedtatte strategien om en ”aktiv europapolitikk” som går ut på å identifisere tidlig saker av stor betydning for Norge, og jobbe strategisk og samordna inn mot disse for å ivareta vitale nasjonale interesser, mener jeg at regjeringa bør intervenere i denne saka på tysk side. Det vil si at Norge melder at de vil støtte Tyskland i rettssaken. Jeg håper at du Liv Signe, vil kunne kvittere på dette, og også at Inge vil kommentere det fra SVs side.

Nasjonalt skal LO ha en meget viktig kongress til våren. Der vil mange saker av EU-relevans stå på dagsorden, kanskje også tjenestedirektivet. Direktivet skal ikke være implementert før ved utgangen av dette året. Kan Kongressen komme opp med noe her som kan presse Stoltenberg til retrett? Han er helt avhengig av fagbevegelsens støtte og entusiasme skal han vinne valget.

I 2009 vil også kampen mot postdirektivet komme på dagsorden. Dette er et direktiv som åpner opp ikke minst for lokal aktivitet i distriktene, da dette vil handle om det blir mulig å opprettholde ens portpriser, og om omfanget av postombæring andre steder enn i de sentrale strøk. Vårt Vett-hefte har en rein oppskrift på hvordan det kan jobbes, basert på amerikanske erfaringer. Også datalagringsdirektivet kan bli en het potet, om enn av en annen karakter. Dersom Irland taper saken mot EU-kommisjonen og saken faktisk blir EØS-relevant, kan den komme raskt. Her er det uvanlige og interessante allianser av direktivskeptikere. Og: Erfaringa med behandlinga av tjenestedirektivsaka må være: Vi krever en helt annen åpenhet og grundighet ved behandlinga av framtidige direktiver av betydning for landet vårt. Og – også til deg Liv Signe – ingen hestehandel på bakrommet og stille borgfred i regjeringssamarbeidets navn. Vi krever innsyn og demokrati, også om det er flertallsregjering!

I tillegg til dette mener jeg vi bringe Schengen og asylpolitikken høyere opp på dagsorden, og vi må også se nærmere på hva som utvikler seg mht. EUs forsvarspolitikk. Vi bør ut av EUs Nordic Battle Group, slik svenskenes debatt nå peker i retning av for deres del, og i stedet satse på FNs innsatsstyrker, de såkalte SHIBRIG-styrkene. Dette er våre venner i Danmark svært opptatt av, og vi har en uttalelse om dette til landsmøtet.

Men uansett – la det ikke være noen tvil; Jeg ønsker at vi skal rykke fram i kampen for å få sagt på EØS-avtalen. Erfaringene med tjenestedirektivet tilsier at mange flere har fått øynene opp for hvilken tvangsramme EØS er. Jeg mener at den rådsvedtatte strategien med å kreve en NOU er den veien vi bør og må gå. Den er realistisk og mulig å nå, den er legitim og vanskelig å gå imot, den er operativ i forhold til arbeidet med stortingsvalget og inn mot partiene. Mange i våre rekker er sjølsagt utålmodige med EØS. Vi vil så gjerne bli kvitt den! Men det er dessverre ikke bare vår vilje, men først og fremst andres vilje som teller. Til de som mener at dette handler om å gi folk informasjon, så tenker jeg – ja, prøv med din nærmeste. Prøv med EU-motstanderne i Nei til EU som samtidig mener ærlig og oppriktig at EØS trengs. Kan vi overtale dem, er vi kommet et godt skritt. Kan vi ikke overtale dem, har vi en tyngre jobb. Jeg tror ikke på snarveier i denne saka, rett og slett fordi EØS står så sentralt i forhold til regjeringsdannelser her i landet. Men en NOU bør mange kunne støtte, uavhengig av EU-syn og regjeringsspørsmål. Så skal vi sjølsagt drive informasjonsarbeid også – bl.a. med basis i denne – årboka 2009: 15 år med EØS. Men å omdanne Nei til EU til en ensidig kamporganisasjon mot EØS er verken spesielt klokt eller spesielt samlende, etter min mening, sjøl om det hadde vært god mentalhygiene – det synes jeg også!

Det er en side til ved dette. Jeg opplever at ja-sida og ja-media er mer offensive enn på lenge. Jeg tror ikke at vi får se noe Islands-sug slå ut i meningsmålinger i Norge enda. Jeg tror ikke Høyres russerfrykt har gjort inntrykk på folk. Det virker verken som om klimahelten EU eller faxdemokratiet gjør at folk blir EU-tilhengere. Hva har ja-sida igjen å spille på egentlig? Jo – finanskrisa. Når arbeidsledigheten øker, konkurstallet stiger, velferden kuttes og utkastelser og andre sosiale tragedier blir en del av mediebildet, er det ikke godt å si hva som vil skje? Og russerne kan bli provosert til å gjøre ting som kan utnyttes i Norge. EU kan framstå mer tydelig som klimahelter hvis USA og Kina saboterer mulighetene for en Københavnavtale, og Jagland har tenkt å gi EU fredsprisen. Til det siste, synes jeg Dagbladet hadde en artig 3.leder i dag: sitat. … dum? Nei – det nivået overlater vi til Gro Harlem Brundtland og Torbjørn Jagland. Men kjære landsmøte: Jeg vil gjerne ha landsmøtets tilslutning til min advarsel om at en fredspris til EU vil være å splitte det norske folk og devaluere Nobels fredspris. Er dere enige i det?

Men altså. Vi må ikke bli overmodige, sjøl om det meste går vår vei på meningsmålingene for tida. Ting kan snu. Høyre er ute og fisker og vil ha erklæringer fra alle ja-partier om å ikke godta EU-sjølmordsparagrafer i ny regjeringserklæring. Island vil sjølsagt kunne slå inn negativt i fiskeribefolkninga dersom de virkelig skulle finne på å søke. Her gleder jeg meg til å høre synspunktene til vår gode venn og tidligere finansminister Ragnar Arnalds fra denne talerstol i morgen, FrP er åpen for to folkeavstemminger om EU. Venstre kan bli ja-parti. Og i Danmark kan det gå mot en ny folkeavstemming om Euro.

Mitt poeng: EU-saka kan komme, og den kan komme fort. Vi må ikke legge alle egg i en kurv – dvs. arbeide ensidig med EØS, men opprettholde det breie og samlende fokuset på EU-medlemskapet og ha full beredskap for at ting kan komme til å skje. Effekten av Stoltenbergs glideflukt mot EU via tjenestedirektivet kan vi heller ikke se enda, og ingen veit hvilken regjering vi har etter valget 2009.

Men kjære venner. Jeg vil, etter disse formanende ord, få avslutte med å si at jeg er uhyre optimistisk med hensyn til denne organisasjonens evne til å ta og vinne nye kamper framover. Vi står foran et stortingsvalg. Det skal vi sette preg på. Vi skal avvise § 93-endring igjen, vi skal presse partiene og kandidatene på NOU om EØS, vi skal kjempe tjenestedirektivkampen til siste slutt. I 2009 skal vi stå opp for våre venner i Irland og på Island og vi skal slutte rekker med nasjonal og internasjonal fagbevegelse i kampen mot det markedsliberalistiske prosjektet EU og deres frie flyt på kapitalens premisser.

Stoltenberg fikk en foreløpig seier. Grete Berget suger karamell. Men folket er på vår side, og vi er klare til nye kamper til forsvar for folkestyret, Norges interesser og den ekte internasjonale solidariteten.

Det er all grunn til å se lyst på tida framover, kjære landsmøte!