EØSreglene går foran andre norske lover som måtte være i strid med dem. I praksis er det EU-domstolens tolkning av lovene som legges til grunn. Det gir  EØS-avtalen en ekstra dynamikk utenfor norsk politisk kontroll.

Nærmere 8000 direktiver og forordninger fra EU er innført i EØS. Reglene sorteres tematisk i 22 vedlegg. Norge er representert i ekspertkomiteene som forbereder nye EUlover om det indre markedet. Når en lov er vedtatt i EU, blir den lagt fram for de tre EFTA-landene. De nye lovene godkjennes i EØS-komiteen der EU-ambassadørene fra Norge, Island og Liechtenstein hver måned møter EU-kommisjonen. Overvåkingsorganet ESA deltar som observatør på møtene.

Vetoretten

Norge har en avtalefestet rett til å reservere seg mot nytt regelverk i EØS, også kalt vetoretten (artikkel 102). Denne muligheten har ikke medlemslandene i EU. Det er ingen krav om begrunnelse for å bruke vetoretten. EU kan ikke iverksette straffetiltak mot Norge, men kan sette den delen av EØS-regelverket som er berørt ut av kraft (suspensjon). For postdirektivet betyr for eksempel det at EU bare kan suspendere regler som gjelder post.

I EØS fattes vedtak med enstemmighet. Norge, Island og Liechtenstein samordner sine standpunkt i EFTAs faste komité, som ikke kan godkjenne en ny lov uten at alle tre landene er enig. Derfor har Norge vetorett mot alle nye EØS-lover.

Vetoretten kan brukes både av regjeringen og Stortinget. Regjeringen kan instruere de norske representantene i EFTAs faste komité og EØS-komiteen om å avvise en ny EU-lov. Hvis nye EØS-regler krever lovendring i Norge, må Stortinget vedta dem for at de skal bli norsk lov og gjelde overfor personer og bedrifter her til lands. Da kan stortingsflertallet bruke vetoretten ved å stemme ned forslaget.