Her er noen eksempler:

Olje- og gassmarkedsdirektivet:

Oljedirektivet innførte fri konkurranse i petroleumssektoren, og fratok norske myndigheter adgangen til å styre tildelingen av utvinningstillatelser ut fra samfunnshensyn. Gassmarkedsdirektivene styrket Norges motpart: gasskjøperne. Norge kan ha tapt mange milliarder på at disse direktivene ble tatt inn i EØS.

Arbeidslivet:

EØS-avtalens prinsipper om det frie markedet truer anstendige arbeidsvilkår. Tjenestedirektivet og vikarbyrådirektivet er eksempler på EØSregler som rammer faglige rettigheter. Et annet eksempel er ESAs krav om å svekke de norske reglene som gjennomfører den internasjonale ILO-konvensjon 94 om krav til lønns- og arbeidsvilkår i offentlige anbud. Det har også konsekvenser for EØS at EU-domstolen i flere avgjørelser har satt etableringsretten og fri konkurranse over faglige rettigheter (bl.a. Lavalsaken).

Matsminkedirektivene:

Fargestoffer, søtstoffer og konserveringsmidler som lenge hadde vært forbudt i Norge ble plutselig tillatt igjen på grunn av matsminkedirektivene. Barnemat kan tilsettes så mye vitaminer og mineraler at det kan være skadelig.

Alkoholpolitikken:

Noe av det første som skjedde etter at EØS-avtalen trådte i kraft var at Vinmonopolet mistet eneretten til import og engrossalg av alkoholvarer. Vinmonopolet ble
delt. Det nystiftede Arcus AS overtok import- og grossistvirksomheten i konkurranse med andre firma, i tillegg til brennevinsproduksjon og tapping på flasker. Dette var trolig den største endringen i norsk alkoholpolitikk siden Vinmonopolet ble etablert i 1922.

Offentlig støtte:

EØS-avtalen begrenser adgangen til å gi regionalstøtte og hjelp til næringslivet. All offentlig støtte som kan påvirke konkurransen er i utgangspunktet forbudt.

Alle EØS-regler er selvsagt ikke negative. Mange av reglene er tilpasninger som vi trolig uansett ville gjennomført. Vanndirektivet krever for eksempel tiltak for å bedre miljøtilstanden i vassdragene.