Stortinget stadig mer impotent

Som formann i Akershus FrP var jeg høsten 1992 både vitne og medvirkende til at FrPs grunnplan for første og siste gang reiste seg i protest mot stortingsgruppens hang til populisme for å komme ut av skyggenes dal. Jeg var på det seirende laget.

Nylig kom et regjeringsoppnevnt utvalg med en 900-siders rapport om EØS-avtalen og Norge. Fraværet av offentlig debatt i efterkant var bemerkelsesverdig. Omfanget av rapporten var vel avskrekkende i seg selv. Frank Rossavik traff nok godt da han i Morgenbladet nylig oppsummerte fraværet av debatt med at utvalget kunne nøyet seg med følgende oppsummering: EØS-avtalen er god for økonomien, men dårlig for demokratiet.

EØS-avtalen skaper problemer både for ja-siden og nei-siden. Stortinget vedtar EU-direktiver via EØS-avtalen nærmest som «parlamentet» i et kommunistisk diktatur. Stortinget som lovgiver og demokratiets «tempel» i Norge viser sin impotens i stadig større grad.

Det er knapt debatt om den massive EU-tilpasningen Norge har foretatt siden EØS-avtalen trådte ikraft. Ja-siden burde være fornøyde, men er det ikke. For hva hjelper det med EU-tilpasning når Norge ikke har stemmerett i EU? Mulighetene for å påvirke beslutningene i forkant er minimale. Dermed må man bare godta det som kommer. Nei-siden mener at EØS-avtalens største problem er at EU-tilpasningen foregår hver dag – uten debatt. Man vil ha en mindre tett tilknytning til EU enn EØS-avtalen gir.

Egentlig burde både ja- og nei-siden gå sammen om å avvikle EØS-avtalen, selv om begrunnelsene er ulike. Ja-siden får den debatten om norsk EU-medlemskap de ønsker, mens nei-siden får fjernet lokomotivet for Norges EU-tilpasning. Begge sider vil kunne ruste seg til slaget. Men det kommer ikke til å skje. Ja-siden er redd for å tape en debatt om medlemskap for 3.gang.

Partier og organisasjoner som er mot EØS-avtalen velger seg enkeltdirektiver med stor symbolsk betydning, for å minne velgerne om motstanden; datalagringsdirektivet, matsminkedirektivet og vikarbyrådirektivet. Men faktum er at de aller fleste direktiver via EØS-avtalen vedtas enstemmig eller med stort flertall i Stortinget. Min påstand er at motstanden mot EØS er symbolsk, fra nei-partienes side. De er tross alt med i en regjering som administrerer avtalen. Kanskje kan de vinne en og annen symbolsk seier mot et direktiv. Men tempoet i og omfanget av EU-tilpasningen klarer de ikke å gjøre noe med.

Min argumentasjon for EØS-avtalen i 1992 var at den ville innføre EUs fire friheter i Norge, friheter jeg som liberalist er tilhenger av; fri bevegelse av arbeidskraft, varer, tjenester og kapital over landegrensene. Norge ville få en sårt tiltrengt dose liberalisme. Innerst inne regnet jeg med at Norge igjen ville si nei til fullt medlemskap. Da ville avtalen sikre norske arbeidsplasser. Altså både prinsipielle og pragmatiske argumenter.

Problemet er hva som har skjedd efterpå. Grunnlovens § 93 forutsetter at suverenitetsavståelse skal skje på et «saklig begrenset område». Men EØS-avtalen er ingen fasttømret avtale. Man kan ikke peke på saklig begrensede områder der avtalen får innvirkning, og tilsvarende områder der den ikke får innvirkninger. EØS-avtalen er en dynamisk avtale. Den griper inn på nærmest alle områder av norsk lovgivning. Selv om jeg ikke er jurist og bare bruker en legmanns blikk kan jeg ikke forstå annet enn at EØS-avtalens dynamiske natur gjør den grunnlovsstridig i henhold til § 93.

Som liberalist er jeg tilhenger av markedets mangfold. Om noen velger seg grønne og rette bananer, og andre velger gule og krumme spiller ingen rolle. Det er hver sin lyst. Det samme gjelder med stikkontakter, agurker, osv. osv. At byråkrater skal sitte og definere hva som er frukt og hva som er grønnsaker, og så påtvinge alle samme definisjon er for meg helt meningsløst. Men det er akkurat hva som skjer i Brüssel. Byråkratiet er seg selv likt, uansett om det befinner seg i Oslo, Brüssel – eller hos din arbeidsgiver. Hele hensikten er å produsere utredninger og regler som viser at byråkrati er en nødvendighet. Jeg har mer enn nok med å la meg frustrere over norsk byråkrati om jeg ikke også skal måtte forholde meg til EU-byråkratiet. EØS-avtalen er ikke blitt den dosen liberalisme jeg forestilte meg i 1992 – men mer og mer regelproduksjon og skjemavelde. EØS-avtalen gjør Norge til et B-medlem i EU, nærmest en koloni.

Jeg er fortsatt for fri bevegelse av arbeidskraft, varer, tjenester og kapital over landegrensene. Men i EU har man ambisjoner om å bli noe mer. En union der flere og flere områder blir underlagt politikernes styring og byråkratenes ukonstruktive bidrag til å gjøre livet surt for alle og enhver.  Jeg er ikke føderalist. Jeg mener staten skal ha en begrenset makt, og ha ansvar for få, klart definerte oppgaver. Det er få liberalister med regjeringsmakt i EU. I stedet har man fått et styringselitenes paradis. De som uavhengig av om de er konservative, sosialdemokrater, sosialister eller liberale mener at folk bør og må styres. Men for å si det med Thomas Jefferson; hvis en person ikke kan gis tillit til å styre eget liv, hvordan kan han gis tillit til å styre andres? EU er blitt et virkemiddel for mer politisk styring – ikke mindre. Idealet om et grenseløst Europa er erstattet av en klassisk politisk konstruksjon for å kunne styre stadig mer. Slik vil ikke jeg ha det.