EUs medlemsland: Fylker med lokalt selvstyre?

EU har endelig fått sitt statsoverhode – president Barroso – og sin første utenriksminister – Lady Ashton. EU har sine egne legasjoner bl.a. i Washington og ved FN i New York og utenfor kommisjonen i Brussel vaier – ikke som før de 27 medlemslands flagg, men 27 EU-flagg.

Foruten spørsmålets juridiske implikasjoner, er tema spekket med følelsesmessige og sjåvinistiske forestillinger. For folk flest er det trolig det siste som veier tyngst. Har vi adgang til å bruke våre nasjonale symboler? Har vi et fotballandslag? Er språket vårt fortsatt det nasjonale språk etc? Er vårt land nevnt i internasjonale begivenheter? Har landet plass i FN?

En vandring i Estlands hovedstad Tallinn i begynnelsen av desember 2010 fikk meg til å undres over bruken av nasjonale symboler på ambassadebygningene. Kanskje leserne kan hjelpe meg i lokaliseringen av hvilke av disse tre ambassader som er den norske:  

(kanskje denne?) 

(eller denne?)

(eller hva med denne?)

Ingen vil noen lesere si? Vel, her er løsningen: Bildene viser EU-tilpasning i tre trinn. Først EU-landet Sverige som over sitt riksvåpen – ”tre kronor” – har det svenske flagget. Så har vi EU landene Irland og Frankrike som har samlokalisert sine ambassader. Her er det intet riksvåpen men derimot ikke bare ett men to EU-flagg. Så kommer vi til utenforlandet Norges ambassade som over ”Den norske løve” og sin inngang har – ikke det norske flagg, men i en enslig flaggholder, et vaiende EU-flagg. Folk som ikke akkurat har politikken inn på livet til daglig vil vel oppfatte dette slik: Mens Irland og Frankrike er EU-land med en viss porsjon selvstendighet, er Sverige helt selvstendig mens Norge derimot er opphørt som selvstendig nasjon, slik Europabevegelsens leder Frisvold nylig har hevdet, og er fullt ut ”EUs lille fylke i nord”.

Men, men; synsinntrykk og følelser er en ting. Jussens formelle virkelighet en annen: Folkeretten oppstiller følgende kriterier på en nasjonalstat (jf. Montevideo-konvensjonen av 1933 ): Det må finnes a) en permanent befolkning b) et definert territorium c) et styresett og d) en kompetanse til å inngå i mellomfolkelige relasjoner med andre stater. FN har sluttet seg til disse vilkår. Kan EU sies å tilfredsstille disse krav? Etter mitt skjønn klart ja: Det finnes en permanent befolkning på ca. 500 mill. innbyggere fordelt på 27 medlemsland. Det finnes et definert territorium – ja, alle medlemsstatenes territorier. Det finnes et styresett. Ja visst, her er regjering (kommisjonen), nasjonalforsamling (EU-parlamentet) og det er domstoler (EU-domstolen – European Court of Justice). Det springende punkt blir da om EU inngår i folkerettslig bindende relasjoner med andre stater. Dette har vært klart lenge før Lisboa-traktaten i og med at EU har utenrikskompetansen på alle de områder der EU har ene-kompetanse. Dette gjelder bl.a. handel, i landbruks- og fiskerisaker og i finanssektoren (for å nevne noen eksempler). EU har inngått ca. 5500 traktater med andre land. EU’s statsoverhode Barroso hadde nylig møte med USA’s president Obama, og i disse dager holdes toppmøtet mellom EU-presidenten og Russlands president Medvedev. 

Ettersom EU er en stat, kan da Finland, Sverige etc. forsatt være en stat? Spørsmålet er om de fortsatt har myndighet til å inngå handelsavtaler, fiskeriavtaler etc. med tredjeland slik som Norge? Dvs. er våre nordiske naboer strippet for utenrikskompetanse? I så fall er de ikke lengre stater i betydningen aktører i det internasjonale samfunn av stater. I Finland er dette klart ved grunnloven av 1999: “Membership meant that EU issues became part of domestic politics (http://formin.finland.fi/doc/ENG/ministry/pres_election06/mediaquide_06.pdf  - visited January 16, 2006). Dvs. Finland og EU er ett og samme folkerettsubjekt. De kontakter som Finland har med EU skal ikke regnes som mellomfolkelige. Dvs. at det er EU som representerer Finland utad i det internasjonale samfunn. I Sverige skjedde den samme maktovergang ved statskupp – slik uttrykkes det av fhv. Riksdagsmann Bjørn von der Esch (i 2007): Ved Riksdagens praksisomlegging mht. forholdet til EU, der flertallet i parlamentet her godtatt at myndighetsovergang til EU skjer uten den nødvendige grunnlovsendring eller prosedyre med kvalifisert flertall i Riksdagen sier Sveriges Lovråd at det er innført en ny konstitusjonell praksis som lovlig setter til side Sveriges skrevne grunnlov. http://gatesofvienna.blogspot.com/2007/09/coup-dtat-in-sweden.html .

Norge, derimot har full suverenitet over sin utenrikspolitikk. EU-retten er ikke overordnet norsk rett slik den er det i Sverige, Finland etc. Vi har frihet til å forhandle frihandels- og fiskeriavtaler med hvilke land vi vil, vi finner fornuftige løsninger for Norge uten å måtte ta hensyn til hva som passer Tyskland, Frankrike eller Storbritannia. Vi har norske havområder og er ikke innlemmet i EU-havet, vi har frihet til å avtale kvotebytte i fiske, og vi inntar våre selvstendige standpunkter i klimakonferansen i Cancún, Mexico etc.

Vi har sett at Sverige, Danmark og Finland kommer til Norge når de har tapt kampen i EU, med håp om at Norge kan bevege EU i riktig retning. Og det har faktisk også lykkes i flere tilfeller.

Så vil Europabevegelsen si: Men EU styres av subsidiaritetsprinsippet; consilium ut gentes et nationes, non potentes Bruxellenses, rectores Europae sint. Dette gjelder imidlertid ikke i alle de tilfeller der EU har felleskompetansen til å treffe beslutninger, dvs. alt som heter handel, finans, samferdsel, fiske og landbruk m.m. Dette omfatter også utenrikskompetansen innenfor samme felt. 

EU er en utfordring for de små medlemsland. Mens de store land – Frankrike, Tyskland, Storbritannia – i realiteten har veto mot alle forslag som de ikke liker, må de små land ”baute seg fram så godt de kan”. Dette gjelder bl.a Finland, Sverige, Danmark etc. Som en kollega (medlem av Slovenias legasjon i Brussel) sa det; hva nytter det å ”sitte ved bordet” med en liten kontingent på ca 60 personer, når saksmengden krever det 5-doblede?

Svaret på spørsmålet i overskriften er: Det er Sverige og ikke Norge som er ”EU’s lille fylke i nord”. La deg ikke lure av den store, flotte ”svenska flaggan” over Sveriges ambassade i Tallinn. Ei heller av EU-flagget over inngangen til Norges ambassade. Det er Norge som er selvstendig aktør i det internasjonale samfunn av stater. Ikke Sverige.