Rosen er et vakkert symbol. Den sender to budskap: Jeg er vakker. Se på meg, lukt meg. Føl kjærlighet og varme. Og sorg, om rosen er hvit. Men jeg har også tagger til å forsvare meg med, hvis du vil meg ille.

Statsminister Jens Stoltenberg sto fram som en virkelig nasjonal leder disse uvirkelige dagene i juli og august. Han forenet og samlet nasjonen med budskapet: Ikke hevn, men demokrati. Ikke vold og overvåking, men åpenhet og frihet. Mer åpenhet. Mer demokrati. Det var stort. Mange har gitt uttrykk for at den norske reaksjonen – fra Stoltenberg og norske myndigheter – og responsen fra det norske folk, var overveldende. Det var vakkert og et sant demokrati verdig.

Folket slo ring om demokratiet, i ei tid da ekstrem vold var satt inn mot vårt politiske sentrum i regjeringskvartalet, og mot våre potensielle framtidige ledere på Utøya.

Nei til EU ser på oss sjøl som nettopp forsvarere av demokratiet. I beste, fredelige forstand. Derfor vedkommer folkets og myndighetenes reaksjon på terroren også oss. Grunnsteinen i folkets motstand mot norsk EU-medlemskap har vært forsvar av folkestyret. Ønsket om å styre vårt eget land, ikke overlate det til Brussel.

Hvis de spontane demokratiske reaksjonene som åpenbarte seg i dagene etter volden faktisk fører til et nytt og økt samfunnsengasjement, vil det være det beste svaret som kan gis på det fanatikeren ønsket å oppnå. I skrivende stund (11.8.) er det absolutt lov å være optimistisk: Målinger viser økt valgdeltakelse 12. september, og tilstrømming til partier og ungdomspartier. Flere gir uttrykk for at de kan tenke seg å drive med politikk og at det norske demokratiet er en umistelig verdi. Det er utrolig gledelig. Demokratiet er selve rosen i vårt samfunn.

Når dette leses, er det omtrent ei uke igjen til valget. Det vil være første seriøse prøve på om demokratiforsvaret vi så 25.7. og de andre uvirkelige julidagene har satt tydelige spor. Uansett tror jeg at respekten for politikk, for politiske ledere og ikke minst for ungdomspolitikere har fått et løft, blant annet gjennom hvordan AUF-leder Eskil Pedersen og andre av de overlevende fra Utøya framsto med en utrolig klokskap i dagene etter dramaet.

Nå viser meningsmålingene at mer enn 7 av 10  sier nei til norsk EU-medlemskap. Under 20 % sier ja. Det norske folkestyret har satt seg fast i ryggmargen til det norske folk. Det er svært tilfredsstilende. Men det gir oss samtidig to utfordringer:

1. Folk kan komme til å tro at kampen er vunnet, at det ikke er så farlig med en aktiv EU-motstand og et sterkt Nei til EU lenger. Det vil være den beste gaven norsk ja-side kan få! Det er behov for skarpe analyser av EU og EUs utvikling. Det er behov for gode debattanter i offentligheten. Det er behov for fortsatt folkeopplysning om EU. Ikke minst nå som Europaunionen står oppe i både en Euro-krise og en demokratisk, sosial og politisk krise. I politikk kan ting snu veldig raskt – noe vi nettopp ble minnet på med 22.7. Ikke ta noen ting for gitt! Verv flere medlemmer til Nei til EU. Styrk demokratiet!

2. Med selve EU-kampen på sparebluss åpner rommet seg for EØS-debatt. Den kommer for fullt. Da trengs et oppegående Nei til EU som sammen med gode allierte kan drive den debatten på rette premisser, og med hensyn til enheten i nei-bevegelsen. Igjen et sjølstendig argument for å styrke Nei til EU, både som folkebevegelse og som kunnskapsbank. For å si det litt uhøytidelig: I hvilken annen bank får du et levende demokrati som avkastning på et innskudd på 150 kroner første året – annet enn i kunnskapsbanken Nei til EU?

Mitt håp når det nå er rundt ei uke igjen til valget, er at flest mulig bruker stemmeretten. Vi får neppe en valgdeltakelse på rundt 90 prosent, som i folkeavstemmingene om EU, men at nedgangen fra foregående valg stopper opp og vi i stedet kan oppleve en markert økning vil være en seier for nettopp demokratiet.

Godt valg!