Du er her: Framside / Kunnskapsbank / Publikasjoner / Standpunkt / Standpunkt 3-2012 / Et Fint, Trygt Alterna...
EFTA-ministrar
© EFTA

Ministerrådsmøte i EFTA i Geneve, 14. november 2011. Fra venstre: Trond Giske, næringsminister i Norge; Einar Gunnarsson, statssekretær for utenriks- og handelsdepartementet på Island; Aurelia Frick, utenriksminister i Liechtenstein; Johann N. Schneider-Ammann, handels- og økonomiminister i Sveits; og Kåre Bryn, EFTAs generalsekretær.

Kommentar i Standpunkt 3-2012:

Et Fint, Trygt Alternativ

I disse alternativ-tider: Kanskje på tide å vie EFTA litt oppmerksomhet?

Etter 40 år har jeg – bank i bordet – kun ett synlig arr på kroppen. Det dobbelsporete arret på om lag 3 cm på høyre arm fikk jeg i sin tid – av alle steder – i Brussel. Onde tunger har spøkt med at akkurat dét er grunnen til min forholdsvis standhaftige motstand mot norsk innlemmelse i EU. Men bakgrunnen for motstanden er heldigvis noe mer sammensatt. Tidsangivelsen er nokså grei. Arret stammer fra min 18-årsdag, 10. april 1990 og skyldtes noe så patetisk som at hjørnet på øvre del av koldtbordet på hotellet klassen min bodde på var av glass, og var knust slik at det lagde en dyp ripe i min arm da jeg passerte med et brett fylt med frokost. Ikke særlig heroisk besvimte jeg på stedet og noe senere, på NATOs hovedkvarter i utkanten av byen fikk jeg medisinsk tilsyn av en militær lege. I årene som fulgte besøkte jeg i EU-hovedstaden flere ganger; på flere studieturer med AUF under EU-kampen fram til 1994, en av dem finansiert av NHO for å sikre sympati for EU. Senere var jeg på lynvisitter i Brussel som politisk rådgiver for daværende miljøvernminister Siri Bjerke (2000-01), på frokostmøter sammen med de nordiske miljøvernministrene i forkant av EUs Ministerrådsmøter i Brussel. Ærlig talt synes jeg det er forholdsvis lite som er særlig tiltalende ved den belgiske hovedstaden, annet enn den spektakulære Grand Place i den gamle delen av bykjernen.

Jeg kom til å tenke på arret fra mitt første besøk i Brussel da jeg nylig besøkte byen for første gang på ti år. Denne gang sammen med andre folkevalgte medlemmer i Finans- og næringskomiteen i Trondheim bystyre samt et knippe kommunale ledere. Delegasjonen bodde på det nye, norske hotellet i Brussel, som ligger kloss inntil EU-kommisjonen og EU-parlamentet, og er tildelt det noe eiendommelige navnet Thon Hotel EU. For riktig å understreke hotellets beliggenhet – og kanskje enkelte nordmenns symbolske sans – heter hotellets nokså lusne restaurant «Twelve stars», etter antallet stjerner i EU-flagget.

Som ethvert besøk i Brussel inneholdt besøket elementer som Norway House, besøkssenteret i EU-parlamentet, regionens kontor i byen (Trøndelagskontoret) og samtaler med folk fra Brusselkontorene til LO og NHO. Minneverdig var møtet med Norges EU-ambassadør, den engasjerte og engasjerende Atle Leikvoll, som på en nyansert måte presenterte Norges stilling i Brussel. Han la mer vekt på muligheter og ikke begrensninger ved Norges tilknytningsform og noen av oss bet seg merke i at han tre ganger brukte begrepet «her i boblen i Brussel».

Alternativet med stor A

Dette er ikke ment som noe reisebrev, men tillat meg likevel å vende oppmerksomheten mot siste post på programmet på Brusselturen i mai 2012: en godt bevart hemmelighet. EFTA. Som har vært og er viktig for Norge og faktisk er vårt de facto alternativ til EU. Selve Alternativet, faktisk. Eller som det heter flere steder i den meget gode Alternativ-rapporten som Nei til EU har bidratt til: «En regional handelsavtale mellom et samlet EFTA og EU burde være et svært aktuelt alternativ.» Det er ikke mange alternativer som får betegnelsen «svært aktuelt».

EFTA står for The European Free Trade Association, på norsk Det europeiske frihandelsforbund, en mellomstatlig organisasjon som ved Stockholmskonvensjonen av 1960 ble opprettet som et alternativ til EUs forløper, Det europeiske økonomiske fellesskap. EFTA-sekretariatets hovedkvarter ligger i Genève og ledes av den norske generalsekretæren Kåre Bryn. I tillegg har man et kontor i sentrum av Brussel med særlig fokus på EØS-avtalen. En viktig forskjell mellom EU og EFTA er graden av sentralstyring og samordning. EFTA er et handelsforbund hvor hvert medlem har sin nasjonale handelspolitikk overfor andre land mens EU er en toll- og monetær union med felles ytre grenser og tollsatser og felles politikk på et stort, stadig økende antall saksfelt.

Det er ingen overdrivelse å si at EFTA ikke er veldig synlig i landskapet her hjemme. Særlig ikke med tanke på at uansett hva man måtte mene om EØS, er EFTA Norges organisasjonsmessige plattform. EFTA-landet Sveits stemte som kjent nei til EØS-avtalen i en folkeavstemning og er ikke omfattet av EØS. For en som samler på avisoppslag og etter fattig evne forsøker å følge med i EU/EØS-debatten er det direkte påfallende å se hvor usynlig EFTA er. At et stort 50-årsjubileum fant sted i 2010 var ikke lett å få øye på. Om man skal forsøke å forklare hvor man ser EFTA i Norge anno 2012 er min påstand at eggekartonger og andre landbruksprodukter er stedet. Der finner man stempler som viser at det er produsert i Norge, EFTA. Ut over det er EFTA mer eller mindre totalt fraværende.

Det er ikke bare i mediebildet eller i det politiske ordskiftet EFTA undervurderes og/eller er usynlig. Min påstand er at med få unntak er det slik at også norske EU-motstandere, hvori opptatt organisasjonen Nei til EU, trekke på skuldrene og smiler lett overbærende når noen ønsker litt fokus på EFTAs handlingsrom og muligheter. All den tid EFTA faktisk er det alternativet til EU som alle nei-folk er enig om, har det i mange år forundret meg en hel del. Man kan saktens spørre om noe av årsaken til den manglende sansen for EFTA er at organisasjonen nokså ufortjent blir direkte assosiert med to EØS-organer som er å regne for de reneste skjellsord på norsk nei-side: EFTA-domstolen og EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Faktum er jo, som det ganske riktig framgår på side 162 i Alternativrapporten «Navnene kan fort etterlate et feilaktig inntrykk av at disse institusjonene gjelder for hele EFTA-samarbeidet. Så er ikke tilfelle – disse er opprettet og har utelukkende en funksjon i henhold til EØS-avtalen.» En annen grunn til at mange på nei-siden ikke liker EFTA tror jeg er enkelte problematiske frihandelsavtaler, for eksempel med Columbia. Dette er også adressert i Alternativ-rapporten på en konstruktiv måte: «Kritikken mot innholdet i handelsavtalene EFTA-landene inngår og prosessene i EFTA bør tas på alvor. Dette er imidlertid noe som det er fullt mulig å gjøre noe med. Innhold og strategi for forhandlinger fra EFTAs side styres helt og holdent av de fire EFTA-landene med totalt ca. 13 millioner innbyggere, og det burde således være langt enklere å sørge for demokratisk kontroll og innflytelse over utviklingen av disse avtalene enn hva tilfellet er i EU.»

EFTA er på mange måter et fint, trygt alternativ til EU på grunn av sin iboende fleksibilitet og mekanismer som i mer enn femti år har vist seg robuste, tross endringer i Europa. I forbindelse med utvidelsen av EU i 2004 uttalte daværende generaldirektør i Norsk Hydro, Eivind Reiten, at «utvidelsen som nå skjer, og marginaliseringen av det gamle EFTA, gjør det vanskeligere og vanskeligere å forsvare å stå utenfor EU.» Det gikk bra, gitt. Skremslene fra 1972 og 1994 ble langt på vei gjentatt, og historien har vist at også de var feil. De som i årevis har ment at EFTA er på vei til historiens skraphaug har så langt tatt feil.

I 2006 ønsket Færøyene medlemskap, men Norge var nokså lunken. EU-motstandere i andre land drømmer seg til EFTA. Den kjente danske EU-motstanderen Lave Broch fra Folkebevægelsen mod EU mener bestemt at EFTA er et relevant alternativ til EU-medlemskap også for Danmark, og argumenterer godt for det i en artikkel i nei til EUs Årbok 2012. Høsten 2005 skrev Daniel Hannan, britisk konservativ EU-parlamentsmedlem, i Sunday Telegraph at «EFTA står som et levende og slående bevis på at myten om at vi må velge mellom isolasjon og EU-medlemskap ikke stemmer.» Han la til det han kalte «det oppsiktsvekkende faktum at de fire små EFTA-nasjonene eksporterer mer per person til EU fra utsiden av EU enn Storbritannia gjør fra innsiden.»

Ikke mobb kameraten min

Det er mulig å skimte et mønster der EFTA nokså konsekvent blir … om ikke undervurdert, så i hvertfall ikke overvurdert i det offentlige ordskiftet. Høyrepolitikeren Inge Lønning, tidligere leder i Europabevegelsen, uttalte til Nationen 19. april 2006 at «det som er tilbake av EFTA, er så vidt spinkelt at det har relativt liten betydning.» To år tidligere holdt Jens Stoltenberg hilsningstale på kongressen til Sveriges sosialdemokratiske parti der han uttalte seg forholdsvis bramfritt om Norge, EU og vår tilknytningsform. Følgende ble ordrett gjengitt i Aftenposten 19. april 2004: «Fra min lille strand på Hvaler trenger jeg bare å løfte litt på hodet for å drømme meg inn i EU.» Han fulgte opp slik: «Norge har sluttet seg til det indre marked, den mest kapitalistiske delen av EU. Forskjellen er at vi ikke er med på å bestemme – og det kaller vi selvråderetten», hvorpå han ga det avisens utsendte reporter omtalte som «en malende beskrivelse» av ubalansen mellom EFTA og EU: «I min tid som finansminister møtte jeg fyrstedømmet Liechtensteins finanstalsmann, og min islandske kollega. Sammen skulle vi møte EUs finansministere, men møtte bare to av dem. Den ene var Sveriges finansminister, som sikkert kom bare for å være hyggelig, den andre var fra formannskapslandet Irland. Det er ingen reell dialog eller samarbeid i EØS.» Stoltenberg la spøkefullt til at «det eneste positive med EFTA-pilaren er at Norge der er en supermakt». Man skulle nesten tro EFTA besto av en samling perifere land av marginal betydning som Norge menget seg med for å være grei. Det er nok ikke helt slik.

Da EFTA ble etablert i 1960 var følgende syv land med: Danmark, Storbritannia, Portugal, Sveits, Sverige, Norge og Østerrike. I dag er kun Sveits og Norge fortsatt med. Senere har et par land sluttet seg til, Island (som ble med i 1970), Liechtenstein (1991), samt Finland som ble med 1986 og siden har meldt overgang til EU. Siden Stoltenberg fra sin strand på Hvaler gjorde seg morsom på EFTAs bekostning er EU utvidet med 12 land. De ti første – Polen, Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia, Ungarn, Kypros og Malta – kom inn i EU 1. mai 2004. Romania og Bulgaria slapp inn i 2007. Følgelig består EFTA i dag av fire land (Norge, Sveits, Island og Liechtenstein), mens EU består av 27, med opptil flere som angivelig står i kø for å bli innlemmet. Uansett hva som skjer med søkerlandene er ubalansen mellom EU og EFTA vesentlig større våren 2012 enn våren 2004.

Men gjør man seg bryet med å sjekke hva EFTA og medlemslandene representerer, vil kanskje flere enn meg heve øyenbrynet en anelse. For på kjøttvekta er EFTA er faktisk ikke – globalt sett – noen hvem-som-helst. I en lekker, liten trykksak kalt «This is EFTA 2012» får man dokumentert at

  • EFTA er EUs tredje største handelspartner (med hensyn til varehandel), med 11 prosent av EUs utenrikshandel (kun slått av USA og Kina som begge står for rundt 14 prosent, og langt foran de neste på lista Russland og Japan (henholdsvis ni og fire prosent).
  • EFTA er EUs nest største handelspartner (med hensyn til tjenester), med 15 prosent av EUs utenrikshandel (kun slått av USA, 26 prosent), mens Kina, Russland og Japan (som alle representerer rundt fire prosent).
  • EFTA er verdens 11. største aktør med hensyn til varehandel (med 2,5 prosent av verdenshandelen, mens EU som den største står for 15,8 prosent).
  • EFTA er verdens sjuende største med hensyn til tjenester (3,7 prosent av verdenshandelen, mens EU som den største står for 23,2 prosent).
  • EFTA har samlet sett verdens 12. største brutto nasjonalprodukt.

Det er gjentatte ganger forsøkt skapt inntrykk av at Norge og norsk økonomi var avhengig av medlemskap i EU, et nøkkelargument for ja-sida før folkeavstemningene i 1972 og 1994. Det framgår med all mulig tydelighet at Norge og de øvrige EFTA-landene ikke plages nevneverdig av den påståtte «isolasjonen», men derimot har høy konkurranseevne. Ifølge The World Competetiveness Scoreboard 2011 er Sveits verdens femte mest konkurransedyktige land, Norge nummer 13 og Island nummer 31. En annen rapport, The Global Competetiveness Index 2011, viser at Sveits er verdens mest konkurransedyktige land, Norge nummer 14 og Island nummer 30. Konkurranseevnen synes for EFTA-landenes del å være kombinert med livskvalitet. Ifølge FNs Human Development Report for 2011 var samtlige land blant de 15 beste landene å leve i av samtlige land på kloden (Norge: 1, Liechtenstein: 8, Sveits: 11 og Island: 14).

Man skal være varsom med å sammenlikne EFTA og/eller Norge med andre, da man kan anklages for å være selvgod og selvgratulerende og lite er mer usympatisk enn folk fra rike, stabile land som kan mistenkes for å score billige poenger på vanskelige situasjoner i andre land. Det er å håpe at krisen i EU finnes sin løsning og at ledigheten snart går ned, skjønt utsiktene er dystre. Sett fra EFTA med gjennomsnittlig arbeidsledighet på omtrent det halve er det viktig å ikke sitte på sin høye hest, men forsøke å bidra til økonomisk utvikling. Slik Norge gjør gjennom EØS-midlene, flere milliarder kroner i bistand til EU kjent som «EEA grants» og «Norway grants», der vårt land sørger for 96 prosent av pengene.

Da vi besøkte EFTA-sekretariatet i Brussel 4. mai 2012 ble vi tatt imot av EFTAs informasjonsguru Tore Grønningsæter, forøvrig så opptatt av å formidle informasjon fra Brussel at han bruker fritida si på en helt enestående blogg med EØS-rettsakter (www.europalov.no). På direkte spørsmål om hvordan det kan ha seg at EFTA er så usynlig hjemme i Norge, med en eksplisitt antydning om det kunne skyldes at enkelte EU-tilhengere som har tapt opptil flere folkeavstemninger ikke akkurat roper hurra for «venteværelset» EFTA, la den sindige og lojale byråkraten ikke skjul på at han skjønte spørsmålet, og svarte at det var politisk ledelse i Oslo som bestemte. Underforstått Utenriksdepartementet. «Vi er bare lojale tjenere, vet du», smilte han.

Noen av oss har lenge hatt en viss sans for EFTA. En tid var det folk i mitt miljø som lekte med tanken på å etablere organisasjonen UFEFTA, Ungdom for EFTA. Det ble det aldri noe av. Men det finnes faktisk både EFTA-pins og lesverdige EFTA-bulletiner og foldere. Til og med en fin, hardcover jubileumsbok «EFTA 1960-2010 – Elements of 50 years of Europen history», riktignok trykket i et begrenset opplag. Da vi forlot EFTA-sekretariatet i Brussel og vendte hjem til Norge bar jeg en EFTA-pin på venstre jakkeslag. På høyre arm bar jeg fremdeles arret fra Brussel.

 

Nei til EU

Storgata 32
0184 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20
  • Telefax: 22 17 90 21