1. Norge bandt seg til det lovverket for det indre markedet som EU på det tidspunket hadde vedtatt. Det var regelverket som skulle sikre fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft i tillegg til den frie etableringsretten og konkurranselovgivningen.
2. Norge bandt seg videre til å godta alle de tolkningene av traktater og lover som EU-domstolen og EU-kommisjonen til da hadde vedtatt .
3. Verre: Norge bandt seg også til å godta all framtidig lovgivning for det samme indre markedet – uansett hva EU kunne komme til å vedta.
4. Verst: Norge bandt seg til å godta alle framtidige tolkninger av traktater og lover fra EU-kommisjonen og EU-domstolen – uansett hva disse tolkningene måtte innebære for Norge.

EØS-avtalen innebærer derfor total underkastelse under EU fra norsk side. En mer nedverdigende ynkeliggjøring av et nasjon som prøver å ivareta sin suverenitet gjennom en demokratisk organisert stat, er det vanskelig å forestille seg.

• Utafor EØS ville vi sluppet EØS-reglene for offentlige innkjøp og byggeoppdrag. Kommuner, fylkeskommuner og statlige etater kunne på fritt grunnlag vurdert når anbud var fordelaktig – og hva slags anbud som var ønskelig i det enkelte tilfelle (EØS-anbud, norsk anbud eller helt lokalt anbud).
• Utafor EØS kunne vi satt strengere helse- og miljøkrav til produkter enn EU hvis vi mente det var gode grunner for det – og ellers følge EUs regelverk
• Utafor EØS kunne vi opprettholdt alle konsesjonslovene våre, også hjemfallsretten for kraftverk i sin opprinnelige form.

Ikke på noe punkt øker EØS-avtalen norsk handlefrihet til å gripe inn mot uheldige virkninger av markedskonkurransen. Mangel på fri flyt av varer, tjenester og kapital er ikke noe viktig samfunnsproblem i dagens Europa. EU retter derfor systematisk oppmerksomheten i feil retning. Gjennom EØS-avtalen tvinges norske myndigheter til det samme.