Cirka 14 dager i etterkant av disse retoriske øvelsene fra Michaelsen – som tross alt leder den komiteen i Stortinget som burde ha mest greie på økonomisk krisehåndtering – kan vel alle se at EU-politikken har spilt fallitt. Det vil si; Dersom formålet med politikken virkelig er å «redde Hellas».

Det er mange som mener at det er helt andre motiver ute og går. En ting er at krisa på mange måter er drevet fram og utviklet av spekulanter. EU sjøl går jo etter hvert til felts mot de s.k. «ratingbyråene» for deres svartmaling i forhold til både Hellas, Irland og Portugal – og nå Italia. Rentene i Irland har nå nådd nesten 20 % - og EU raser. En annen tilnærming kan være at formålet med EU-politikken er å bruke krisa til å gjennomføre en storstilt nedbygging av offentlig sektor, kutte (angivelig dyre) velferdsordninger og privatisere offentlig sektor mest mulig. I så måte er politikken rimelig vellykket. Hva er det egentlig Michalsen hyller?

EUs «solidaritet» med Hellas har gått ut på å påtvinge landet en politikk det greske folk overhodet ikke ønsker. Kutt i lønninger og pensjoner, tvangssalg av offentlig eiendom, privatisering av offentlig virksomhet, rådyre lån som gjør at landet bare synker dypere ned i elendighet. Det er mange, ikke minst økonomiske eksperter, som mener at dette er helt feil veivalg.

Fagbevegelsen både i Hellas og i Europa mener krisa må møtes med motkonjunkturpolitikk. Det er ikke klokt å sette på bremsene hvis man prøver å komme opp en motbakke. Mange erkjenner det bl.a. undertegnede har hevdet i et år allerede; Hellas må ut av Euroen og få anledning til å reforhandle og avskrive gjelda. EUs bekymring handler primært om Eurosamarbeidet og om tyske og franske banker – ikke om det greske folk.

Nå møtes EU med ramsalt kritikk fra mange hold. Filosofer og skribenter som Habermas og Enzenberger etterlyser et nytt demokrati, og motsetter seg det elitestyrte EUs forsøk på å utnytte krisa til å skape enda mer overnasjonalitet – dvs. fjernhet fra alminnelige mennesker. Det samme kravet som nå har lyst mot oss fra plassene i Egypt og Tunis – menneskerettigheter og demokrati – gjentas nå i gatene i Aten, Lisboa, Dublin, Roma, Barcelona og Brussel.

Men EU er til for storbanker og finans, ikke for vanlige mennesker. Det innser tilogmed en rekke europeiske sosialdemokrater. Men ikke Torgeir Michaelsen. Det er tragisk. Enda verre er det om finansminister Johnsen og statsminister Stoltenberg går på EUs limpinne. Man kan ikke både skryte av den norske modellen og norsk motkonjunkturpolitikk i 2008-2009 og samtidig hylle EUs kutt- og avdemokratiseringspolitikk i 2011. Eller kan man det? Som norsk høyresosialdemokrat?