Du er her: Framside / EØS fylkesbank / Vest-Agder

Vest-Agder

Skattesmell for kulturhus. Støtteregler skapte problemer for Sirdalsdagane. Distriktsfiendtlige tannhelseregler. Dette er bare noen av eksemplene på virkninger av EØS-avtalen i Vest-Agder.




Skattesmell for kulturhus

Stavanger og Kristiansand kommune fikk i april 2015 krav om å tilbakebetale momskompensasjon på henholdsvis 256 og 294 millioner kroner for utbygging og drift av sine kulturhus. Bakgrunnen er et pålegg fra overvåkingsorganet ESA og EØS-avtalens konkurranseregler. Dette er svært høye beløp, som vil ramme kommuneøkonomi og lokalt kulturtilbud hardt. Kravet mot Kristiansand er for eksempel større enn hele kommunens kulturbudsjett.

Det var i 2007 at ESA konkluderte med at den norske ordningen for momskompensasjon var i strid med EØS-avtalens regler om statsstøtte. Overvåkingsorganet krevde at loven om kompensasjon for merverdiavgift i offentlig sektor ble endret, og at kommuner og fylkeskommuner må betale tilbake midler de har mottatt. Loven fikk da i 2008 en unntaksbestemmelse om at moms ikke kompenseres hvis det offentlige driver økonomisk aktivitet i konkurranse med virksomheter som ikke er kompensasjonsberettiget. Dette gjelder ikke minst på kulturfeltet.

Skatteetaten, etter å ha brukt syv år på å tolke bestemmelsen, mener "økonomisk aktivitet" omfatter en rekke typer aktiviteter som utstillinger, konserter, konferanser, filmfestivaler, teater og andre forestillinger. Derfor mener etaten at Stavanger og Kristiansand har fått momskompensasjon både for byggekostnader og drift i strid med regelverket.

En rekke kommuner over hele landet kan bli rammet av lignende krav om tilbakebetaling. Det dreier seg om over 40 kulturhus som er oppført siden 2008 eller under bygging eller planlegging for de nærmeste årene. For flere vil det dreie seg om ekstrakostnader i hundremillionersklassen.

I juni kom Kilden kulturhus i Kristiansand med et svar, der de bestrider lovtolkningen til Skatt Sør. Kilden gjør det klart at de ikke akter å betale tilbake pengene som kulturhuset har fått i momskompensasjon.

 

 

Støtteregler skapte problemer for Sirdalsdagane

EØS-avtalen har i utgangspunktet et forbud mot offentlig støtte. Det skapte problemer for blant annet Sirdals største kulturarrangement, Sirdalsdagane. EØS-avtalen åpner for mindre støttebeløp, såkalt bagatellmessig støtte, men man skal da regne sammen støtte gitt over en tre årsperiode. 

Etter at kommunen hadde gitt ekstra stor støtte i jubileumsåret 2010, måtte støtten derfor reduseres året etter, og i 2012 kunne kommunen ut fra EØS-reglene ikke gi noen støtte. Den kommunale støtten har stor betydning for gjennomføringen av et slikt arrangement. Sirdalsdagane er ikke nedlagt, og arrangeres igjen i september 2015, men på grunn av EØS-reglene rår ikke kommunen selv over støttemulighetene. Ifølge det gjeldende EØS-regelverket er grensen for bagatellmessig støtte totalt 200 000 euro over tre år. 

 

 

Distriktsfiendtlige tannhelseregler

Lik rett til god tannhelse er et viktig prinsipp, størrelsen på tannlegeregningen skal ikke bestemmes av hvor i landet du bor. I områder der det er få private tannklinikker, går også voksne pasienter til skoletannlegen for å fylle opp belegget. Prisen er lik alle steder, selv om det er dyrere å drive klinikker på bygda enn i byen. Nei til EU mener det er viktig å opprettholde et system som sikrer rettferdige priser og en god tannhelsetjeneste i alle deler av landet.

På basis av EUs konkurranseprinsipper, sier overvåkingsorganet ESA nei til at klinikkene i mer folkerike deler av landet subsidierer klinikkene der det bor få. Konsekvensen er at det kan bli opptil dobbelt så dyrt å gå til offentlige tannklinikker i utkantstrøk som i de store byene.

ESA argumenterer med at det offentlige risikerer å bruke statsstøtte ment for blant annet barn, til å gjøre tannlegen billigere for voksne. Det er ulovlig, ifølge ESA, fordi det vil gjøre det vanskeligere for private å konkurrere med det offentlige. Realiteten er at dette ikke er snakk om noen konkurransevridning, men å finne lokale løsninger som sørger for god oppdekking av tannleger.

Bestemmelsene fra ESA vil trolig medføre en svekkelse av den offentlige tannhelsetjenesten. Krav om økt konkurranse og ny praksis, vil gi en direkte forskjellsbehandling. Dette er selvfølgelig svært uheldig, både i et distriktsperspektiv og ut fra et likebehandlingsprinsipp.

 

 

Differensiert arbeidsgiveravgift

Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift innebærer at bedrifter betaler mindre arbeidsgiveravgift i distriktene enn i tettbygde strøk. Slik får distriktene en enkel og ubyråkratisk ordning som bidrar til sysselsetting og gründervirksomhet.

Alle fylker i Norge unntatt Oslo, Akershus, Østfold og Vestfold, har kommuner med lavere arbeidsgiveravgift enn standardsatsen på 14,1 prosent. Hele Finnmark og Nord-Troms har nullsats, mens kommuner i resten av landet har satser på mellom 5,1 og 10,6 prosent.

I 2003 krevde ESA at hele ordningen måtte opphøre, fordi overvåkingsorganet mente den var i strid med EØS-avtalen. I 2007 vant Norge over ESA, og den differensierte avgiften kunne gjeninnføres, rett nok i en svekket utgave. EØS-avtalen gjør at vi ikke kan forbedre ordningen uten godkjennelse fra ESA.

Det er bred politisk enighet i Norge om at den differensierte arbeidsgiveravgiften er en god ordning for å utvikle næringsliv og arbeidsplasser i distriktene. EØS-avtalen gjør at hver gang EU endrer sine regler for regionalstøtte, som unionen gjør hvert syvende år, må Norge føre en ny kamp for den differensierte arbeidsgiveravgiften.

Etter at EU endret sine regler for regionalstøtte, endret overvåkingsorganet ESA retningslinjene for Norge og de andre EFTA-landene i EØS med virkning fra 1. juli 2014. Det medførte betydelige svekkelser i den differensierte arbeidsgiveravgiften.

Flere sektorer er nå unntatt helt fra ordningen. Det vil si at også i de kommunene som før hadde redusert avgift, er det innført full arbeidsgiveravgift på 14,1 prosent for viktige distriktsnæringer: transport, energi, finans og forsikring, produksjon av stål og syntetiske fibre (det meste av klesplagg som ikke består av bomull eller ull).

Ifølge regjeringens anslag blir 40 000 arbeidsplasser berørt av at sektorer som samferdsel og energi ikke lenger kan nyte godt av avgiftslettelse. Arbeidsgiveravgiften vil samlet sett øke med 0,5 - 1 milliard kroner per år. Avgiftsøkningen vil særlig merkes i de nordligste fylkene, som i dag har store lettelser og der næringslivet har betydelige ekstrakostnader nettopp på transport og energi.

Les mer .

 

 

Anbudsrush i kollektivtrafikken

EUs kollektivforordning (nr. 1370/2007) krever anbudskonkurranse om det aller meste av busstransporten. Kravet gjelder ikke jernbanetransport, bussdrift uten offentlig støtte eller kollektivtransport i egenregi av kommune eller fylke. Det er flere eksempler på at bussruter på anbud svekker kollektivtilbudet. Den storstilte anbudsutsettingen av bussene i Sør-Trøndelag gjennom Atb har medført økonomiske overskridelser og mye mer tomkjøring når de ulike selskapene skal flytte seg til sine ruter. 

Anbudskravet har møtt motstand fra både fagforbund og folkevalgte. På kort sikt kan det være penger å spare. Det er ofte tøff konkurranse i de første anbudsrundene. Etter hvert forsvinner mange selskap fordi det koster for mye å delta i anbudskonkurransen. Det kan føre til at noen få store selskap deler markedet mellom seg, og det blir ikke noen reell priskonkurranse.

Ikke minst lokale bussruter blir rammet. Fokuset på pris og konkurranse svekker kvaliteten. En rapport fra Transportøkonomisk institutt har pekt på at busstilbudet mange steder har blitt dårligere etter anbudsutsetting.

Erfaringene viser at anbudskonkurransen presser ut mindre selskaper og lokale arbeidsplasser forsvinner. For arbeidstagerne skaper hver anbudsrunde usikkerhet om jobbfremtiden, mer uforutsigbare pensjonsordninger og en tøffere arbeidsdag når at busselskapene skal presse ned kostnadene.

Både Telemark og Aust-Agder fylke har utfordret regelverket, og vedtatt ikke å konkurranseutsette busstilbudet. Da har ESA tatt affære og pålagt anbudskonkurranse.

 

 

ESA stanser gründerstøtte til kvinner

Det er langt flere menn enn kvinner som starter egen bedrift. For å avhjelpe den skjeve fordelingen blant landets gründere, la regjeringen i 2008 frem en handlingsplan for å få flere kvinnelige entreprenører. Tallene viste at bare én av fire gründere var kvinner. Målet var å øke kvinneandelen til 40 prosent innen fem år.

Et av tiltakene i handlingsplanen var en støtteordning for små nyetablerte bedrifter i utkantstrøk (NyVekst). Søknader fra kvinner skulle vurderes først. Det var et enkelt grep for å jevne ut kjønnsforskjeller.

Slik positiv særbehandling er hjemlet i nasjonal lovgiving gjennom likestillingsloven § 3. ESA kunne imidlertid ikke godta dette. Overvåkingsorganet mente tiltaket var forskjellsbehandling i strid med EU sitt direktiv om likebehandling av kvinner og menn.

Fortsatt er det langt unna at kvinneandelen for gründere er 40 prosent. Tall fra 2012 viser en kvinneandel på 30 prosent.

 

 

Mye mer matsminke

Tilsetningsstoffer i mat som lenge hadde vært forbudt i Norge ble tillatt igjen på grunn av matsminkedirektivene: fargestoffdirektivet, søtstoffdirektivet og direktivet om andre tilsetningsstoffer. Medregnet barnematreglene ble omtrent 80 flere tilsetningsstoffer tillatt gjennom EU-direktivene.

Direktivene har betydd mer og flere tilsetningsstoffer i hverdagsvarer som brød og kjøttpålegg, men er kanskje mest synlig i godteposer, saft og mineralvann. Det er helseskadelige virkninger forbundet med flere av tilsetningsstoffene:

● De såkalte azo-fargene kan gi allergilignende overfølsomhetsreaksjoner.

Søtstoffet cyklamat kan gi testikkelskade og nedsatt sædkvalitet

● Direktivet om andre tilsetningsstoffer tillot blant annet økte mengder av konserveringsmidlene nitritt og nitrat, som kan omdannes til kreftfremkallende stoffer.         

Høsten 2007 avviste EUs vitenskapskomité å forby seks fargestoffer, som en britisk undersøkelse viste kunne gi hyperaktivitet hos barn. På grunn av matsminkedirektivene kunne heller ikke Norge forby disse stoffene.

 

 

Dyre krav om offentlig anbud

EØS-avtalen pålegger at alle større kommunale og andre offentlige innkjøp legges ut på anbud over hele EØS-området. For staten er EU-kravet alle kontrakter på varer og tjenester over 1 million kroner, for andre offentlige etater (kommuner, fylker og offentlige virksomheter) 1,6 millioner. Norske myndigheter har selv valgt å sette en lavere terskelverdi på 500 000 kroner. Innkjøp over dette må ut på anbud.

Anbud øker fokuset på pris som den sentrale faktoren. Man kan også fastsette enkelte andre vilkår, som sosiale hensyn og miljø. Kriteriene må imidlertid være gitt på forhånd i konkurransegrunnlaget og de må ha klar tilknytning til det kontrakten gjelder.

Formålet med anbud skal være effektiv ressursbruk og sparte kostnader. Det er imidlertid ikke gitt at konkurransen presser prisene nedover. Kommuner kan ikke styre innkjøpene mot lokale leverandører for å sikre lokalt næringsliv og sysselsetting.

Påbudet om anbud er både dyrt og tungvint for mange. Det koster tid og ressurser å sette seg inn i anbudsprosedyrene, utforme anbudsdokumentene slik at de kan lyses ut internasjonalt og gjennomføre vurderingen av tilbudene på en slik måte at ingen klager. En kartlegging fra EU-kommisjonen viser at konkurranseutsettingen koster Norge 16 milliarder kroner i året. Ved å heve terskelverdiene til EUs krav kan kostnaden reduseres med 1,4 milliarder.

 

 

Postdirektivet er dyrt og dårlig

Da Høyre/Frp-regjeringen tiltrådte høsten 2013, gikk det ikke lang tid før den varslet at den ville trekke tilbake den rødgrønne regjeringens veto i EØS mot EUs tredje postdirektiv. Den nye postloven, som gjennomfører postdirektivet, ble vedtatt i juni 2015 med støtte fra Ventre og KrF. Det til tross for en klar anbefaling mot loven i høringsrunden. Bare 9 av totalt 129 høringssvar støttet innføringen av postdirektivet. Et flertall av landets fylkeskommuner uttalte seg mot eller kritisk til lovforslaget – fra Finnmark i nord til Vest-Agder i sør.

Et viktig prinsipp i Norge er at vi har enhetsporto, noe som innebærer at det koster like mye å sende et brev fra Oslo til Asker som fra Asker til Alta. Dette prinsippet bidrar til at det er mulig å jobbe og bo i hele landet. Det er overskuddet fra enhetsportoen i sentrale strøk som brukes til å finansiere postomdeling i distriktene. Innføringen av EUs postdirektiv gjør det vanskelig å videreføre denne politikken. I tillegg vil Staten måtte bevilge betydelig større beløp årlig over statsbudsjettet, for å finansiere de «ulønnsomme tjenestene» i distriktene.

I Norge har vi hatt postomdeling seks dager i uken. Dette er viktig, spesielt for avisene. Postdirektivets system er fem dager i uken. Landsforeningen for lokalaviser (LLA) gikk hardt ut mot endringen. De anslår at 15 prosent av landets aviser ikke vil bli delt ut. Dette er ikke bare et økonomisk problem for avisene, men også et inngrep i den demokratiske offentligheten som lokalavisene utgjør.

Erfaringer fra for eksempel Danmark viser at det å liberalisere postmarkedet ikke fører til forbedringer. Danskene sliter med å opprettholde servicenivået og kvaliteten på tjenestene. Et annet problem, som er tydelig blant annet i Tyskland og Nederland, er et postarbeidsplasser med ordnede tariff-forhold trues sterkt av sosial dumping etter liberalisering som postdirektivet pålegger.

Les mer.

 

 

Begrenser bomrabatten

Fem års forhandlinger med EU måtte til for å beholde bompengerabatten, men for tunge kjøretøy ble det dyrere. 

EUs såkalte eurovignettdirektiv, som trådte i kraft sommeren 2008, forbyr den norske praksisen med bompengerabatter opptil 50 prosent. Direktivet setter et absolutt øvre tak på 13 prosent rabatt til dem som kjøper autopassabonnement.

EU-direktivet, som er inntatt i EØS-avtalen, gjelder bare tunge kjøretøy på de europeiske hovedveiene. Signaler fra EU om at direktivet skulle endres til også å omfatte personbiler og på alle veier, gjorde de mulige praktiske konsekvensene for Norge svært omfattende. Det ville gripe inn både i distrikts- og samferdselspolitikken, og privatøkonomien til mange bilister.

I februar 2013 kunne imidlertid VG fortelle at rabatten for privatbiler består. Direktivet skal fortsatt gjelde tunge kjøretøy. Samtidig er det mange nye bompengeanlegg som innfører en flat rabatt på 10 prosent, men ifølge Samferdselsdepartementet skjer dette uavhengig av direktivet og skal forenkle administrasjonen.

Direktivet gjelder bare for det europeiske hovedveinettet. I Sør-Norge vil det for eksempel si bomstasjonene på E18 i Agder og E6 ved Moss. Her kan det ikke gis mer enn 13 prosent rabatt til tunge kjøretøy. Norge har fått aksept for unntak for bomvei som erstatter ferje og der det er lite internasjonal trafikk.

 

 

Matimport fra EU svekker norsk landbruk

EØS-avtalens frihandel gjelder i utgangspunktet ikke landbruksvarer. Kvotene på handel fra EU til Norge er imidlertid økt flere ganger, og importen av landbruksvarer har steget kraftig siden EØS-avtalen ble inngått. De siste ti årene er den norske importen fra EU mer enn doblet.

Artikkel 19 i EØS-avtalen sier at Norge og EU skal møtes hvert annet år og gjennomgå handelen med landbruksvarer. Målet er en gradvis liberalisering, men handelen skal være til gjensidig fordel og innenfor rammene av partenes landbrukspolitikk. Så langt har handelen økt ganske så ensidig for EU. Handelsbalansen har skiftet fra 4-1 i EUs favør til 9-1 i EUs favør. Det betyr at EU allerede har en svært god markedstilgang. I 2015 forhandler Norge og EU igjen om denne handelen. EUs krav er ikke offentliggjort, men det ligger i kortene at unionen krever å selge enda mer ost og kjøtt til Norge.

På organisasjonens nettsider, sier leder Lars Petter Bartnes i Norges Bondelag i februar 2015:  – Vi importerer allerede svært mye av den maten vi spiser, og storparten av denne maten kommer fra EU. Blir det åpnet for ytterligere import vil det gå på bekostning av den maten vi i dag produserer selv. Det vil gjøre det svært vanskelig å nå målet om økt norsk matproduksjon.

 

 

ESA satte lønnsomhetskrav til sykehusapotekene

Ved mange av landets sykehus er det offentlig eide apotek som gir enkel tilgang til nødvendige legemidler. Apotekene gjør oppgaver for sykehusene, og de selger også til vanlige kunder, uavhengig av om man er pasient eller ikke, som andre apotek. Det er ifølge overvåkingsorganet ESA en rolleblanding som er i strid med EØS-avtalens regler om offentlig støtte. ESA mener det kan skje kryssubsidiering som gir sykehusaptokene et konkurransefortrinn. 

I november 2013 kom ESA med krav til norske myndigheter om å endre reguleringen av sykehusapotekene. ESA krevde at det innføres moms på apotekenes salgsvirksomhet, samt tiltak som skal hindre at det kan skje noen form for kryssubsidiering av den kommersielle virksomheten. Dessuten mente ESA det måtte settes en forpliktelse om fortjeneste for apotekene, på linje med hva en privat investor ville forvente i avkastning fra slik virksomhet.

Norske myndigheter valgte å gjøre de endringene ESA krevde, og sykehusapotekenes virksomhet ble endret fra januar 2015. 

 

 

ESA krevde vannscooterne på vannet

Norge hadde i utgangspunkt et forbud mot vannscootere, blant annet av hensyn til sikkerhet og bade- og friluftsliv, men det ble avviklet i 2013 etter pålegg fra ESA. Overvåkingsorganet mener at et produkt som er tillatt i andre EU/EØS-land ikke kan forbys solgt i Norge. Et forsøk fra norske myndigheter på en mindre oppmykning av forbudet i 2012 ble heller ikke akseptert av ESA.

På tvers av nasjonale ønsker, ble dermed bruk av vannscootere tillatt så lenge man holder seg minst 400 meter fra land i sjø, og 500 meter fra land i ferskvann. Begrensningen gjelder ut fra fastlandet, samt rundt øyer, holmer og skjær som er større enn 200 kvadratmeter. Det er også forbudt å kjøre med vannscooter i verneområder.

 

 

Vil fjerne krav om lokal godkjenning for byggevirksomhet

For å drive byggvirksomhet i Norge, må foretak innhente tillatelse fra lokale myndigheter før du starter arbeidet. Styring av byggeaktivitet er en del av det kommunale selvstyret, og ordningen gir kommunen innsyn og kontrollmulighet. ESA mener at dette lokale konsesjonskravet er en hindring for levering av tjenester over landegrensene og i strid med prinsippet om frihet til å yte tjenester i EØS-avtalen. Overvåkingsorganet mener restriksjonen går utover det som må anses forholdsmessig for å nå de kontrollformålene ordningen skal ivareta. 

Mer konkret er det bestemmelsene i plan- og bygningsloven §§ 20-1 og 22-3 ESA mener er i strid med EØS-avtalens artikkel 16 og 36.

Etter at ESA i mai 2012 tok saken formelt opp med Norge, svarte norske myndigheter at man ville endre regelverket. Lovendringer er vedtatt og det er utarbeidet forslag til en ny forskrift. Ikrafttredelsen for loven er imidlertid utsatt, og i desember 2014 reise ESA søksmålt mot Norge for EFTA-domstolen, der saken ligger til behandling.

 

 

Pålegger gebyr som gir mer transport av avfall

ESA konkluderte i februar 2013 med at Norges finansiering av kommunale avfallsselskaper bryter med EØS-avtalens regler mot offentlig støtte. Overvåkingsorganet mente det var en ulovlig sammenblanding av virksomhet når man både samler inn husholdningsavfall og næringsavfall, og påla tiltak for å unngå såkalt kryssubsidiering. 

Høsten 2014 kom Klima- og miljødepartementet med en ny forskrift som var tilpasset EØS-reglene. Bransjeorganisasjonen Avfall Norge mener forskriften rammer både norske husholdninger og industrien. Ifølge Avfall Norge vil forskriften føre til økt transport av avfall ut av Norge og økte avfallsgebyr for husholdningene. Direktør Nancy Strand i Avfall Norge uttaler i september 2014:

– Nok en gang prøver Norge å være best i EU-klassen og glemmer å ta nasjonale hensyn. Norge går lenger enn andre EU-land og overoppfyller ESAs krav.  Dette forslaget virker ikke bare negativt for norske kommuner, det vil også ramme norske industribedrifter.

Avfall Norge mener forskriften i tillegg gjør det vanskelig å utvikle biogassproduksjon fra avfall i Norge. 

 

 

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook