Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Uenigheten som lammer EU

Uenigheten som lammer EU

Artikkel i Klassekampen: 

Har EUs valutaunion bare mening hvis den følges opp med en overnasjonal politisk union?

EU har lenge vært i grunnleggende strid med seg sjøl. Ei forskergruppe fra den tyske Friedrich Ebert-stiftelsen har tatt for seg konfliktmønstret og maktspillet mellom EU-regjeringene om framtida til valutaunionen.

Forskerne konkluderer med at regjeringene er uenige om det meste: de er uenige om hva en ville med valutaunionen, om fellesvalutaen bidro til å øke de langvarige kriseproblemene etter finanskrisa i 2008, og om valutaunionen må inngå i en sentralstyrt politisk union for at den skal overleve.

En djup politisk splittelse har blokkert framdriften av valutaunionen. De 19 regjeringene i eurosonen deler seg i to hovedgrupper med hver sin visjon om hvilken valutaunionen de vil ha. Kampen står mellom det som med lite oppklarende navn er kalt en «stabilitetsunion» og en «fiskalunion».

Målet om en stabilitetsunion støttes av regjeringer i ni land med 32 prosent av folketallet i EU. Seks av dem er med i valutaunionen: Tyskland, Nederland, Finland, Estland. Litauen og Malta. Tre er ikke med i valutaunionen, Danmark, Ungarn og Romania. De fleste av de ni er land som etter hvert kom rimelig greit ut av krisetida etter 2008.

De ni regjeringene vil i hovedsak ha valutaunionen slik den er i dag, og de står fram med nokså likelydende budskap og argumentasjon. Det trengs ikke flere felles institusjoner. De setter i stedet sin lit til det de kaller «regelbasert sjølregulering av fristilte markedskrefter». Alt som fins av markeder må renses for politiske inngrep på nasjonalt og lokalt nivå. At det går som det skal, skal ikke sikres ved sentralstyring fra Brussel, men ved at markedene overvåkes bedre.

Regjeringer i åtte land med 38 prosent av folketallet i EU er sterkt uenige med dem som går inn for en slik stabilitetsunion. Frankrike, Italia, Spania, Portugal, Belgia, Latvia, Slovenia og Luxemburg vil i stedet fram til en overnasjonal fiskalunion der all viktig økonomisk politikk fastlegges i styringsorgan underlagt EU. Alle åtte land er med i valutaunionen.

Regjeringer i sju land med 14 prosent av folketallet i EU vil ha en mer begrensa fiskalunion. Fire av dem er med i valutaunionen. Det er Østerrike, Irland, Slovakia og Kypros. De tre øvrige er Polen, Tsjekkia og Kroatia. Storbritannia og Hellas har forskergruppa ikke fått plassert inn i dette skjemaet.

Ideen bak valutaunionen var at den skulle føre til «konvergens» mellom eurostatene: samme valuta og felles rente ville føre til at også andre sider ved de nasjonale økonomiene ville utvikle seg likt. Lik utvikling var samtidig den sentrale forutsetningen for at valutaunionen skulle fungere bra.

Så viste det seg at økonomiene ikke konvergerte. Det var alt for mye som utvikla seg ulikt – særlig etter kriseutbruddet i 2008. Både priser, lønninger og realrenta gikk i ulike retninger. I land som Hellas, Irland, Portugal og Spania økte prisene raskere enn gjennomsnittet i eurosonen. Derimot har prisene økt langsommere enn gjennomsnittet i Tyskland, Frankrike og Østerrike.

Når rentenivået er noenlunde det samme fra land til land, vil realrenta være lavest i land der prisene stiger raskt. Det har betydd at Hellas, Irland, Portugal og Spania i mange år har hatt lav realrente. Realrenta var i noen land så lav at den i perioder var under null. Dette førte til alskens «spekulasjonsbobler», til en generelt «overoppheta økonomi» og til mange ulønnsomme investeringer.

Tilhengerne av finansunionen bruker USA – om ikke som forbilde – så i hvert fall som argument i debatten. Når en bestemt delstat i USA rammes av «ytre sjokk» (kraftig uvær, krisekonjunkturer) som svekker inntektsnivået i delstaten, synker føderale skatter og avgifter i denne delstaten helt automatisk uten at noen nye vedtak må fattes. Samtidig øker arbeidsløshetstrygden og andre former for regelfesta føderal støtte til denne delstaten like automatisk.

Slik er det ikke i EU, men det er slike ordninger tilhengerne av en finansunion vil ha. Da trengs det felles en EU-føderal skattlegging og føderalt finansierte trygdeordninger som kan monne. I tillegg til sentralbanken trengs det bare én finansminister for hele valutaunionen, bare ett finansdepartement og et mye større EU-budsjett.

Til nå har EU-budsjettet vært på snaue én prosent av EU-statenes samlede bnp. For å kunne bidra effektivt til å håndtere ujamn utvikling mellom stater, regioner, bransjer og sosiale grupper, burde det være 10-15 ganger så stort.

Det er her EU-regjeringene virkelig skiller lag, og det er her Angela Merkel har vært på sitt mest kategoriske: EU skal nettopp ikke være det hun kaller «en overføringsunion». Hvert land må rydde opp i sine egne problem. Det har hun lært velgerne sine. Tilhengerne av fiskalunion ser det motsatt: Det er et felles ansvar å rette opp den manglende balansen i handelen internt i EU.

Diskusjonene skal etter planen føre fram til vedtak når regjeringssjefene møtes på Rådsmøtet i desember 2017. Mye vil avhenge av hva den nyvalgte franske presidenten Emmanuel Macron velger å gjøre: Holde fast ved finansunionen slik franske regjeringer har gjort til nå – eller flytte seg noen tydelige skritt i retning av Angela Merkel?

Viktigste kilde:

Björn Hacker/Cédric M. Koch: «The divided Eurozone. Mapping Conflicting Interests on the Reform of the Monetary Union.” Friedrich Ebert Stiftung, 2017

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook