NHOs Brussel-direktør gjør det lett for seg i sitt siste innlegg i sommerens EU/EØS-debatt («Vår beste venn», KK 15.8.).

Ved bruk av en stråmann argumenterer hun for at Norge må samarbeide med EU – utlagt; Nei til EU og nei-siden er mot samarbeid. Enten vet ikke NHO-direktøren bedre, eller så gjør hun det. Begge deler er like ille.

Såvel Nei til EU, som regjeringspartiene SV og SP har programfestet at vi ønsker å «erstatte EØS-avtalen med en handels- og samarbeidsavtale med EU». Dette handler altså ikke om ja eller nei til samarbeid, men ja eller nei til en avtale som ensidig, på EUs premisser, gir EU en makt over Norge som mange mener folket sa nei til, både i 1972 og 1994.

75 % av folket sier nå nei til EU. Radmann er blant de 15 % som fremdeles lengter etter at Norge skal «innta sin plass ved bordet». Vi er i et «skjebnefellesskap med EU» skriver hun. Du verden. Men Radmann går enda lenger. Hun hyller EU, der svært mange andre ser kaos, uro, ekstremisme, nød og arbeidsløshet.

I et ha-stemt avskjedsinnlegg (?) som Brussel-direktør for NHO siterer hun ingen mindre en Arnulf Øverland, og avslutter slik: «Vi kan fremdeles gjøre en forskjell». Tja. Norge har faktisk utgjort en forskjell mange ganger – ikke bare i Europa, men i verden. Utafor EU har Norge gått i spissen for et verdensomspennende forbud mot kvikksølv. Vi har kjempet fram globale avtaler mot landminer og klasebomber. Tildels i motsetning til EU og/eller sentrale EU-land. DET er hva jeg kaller å gjøre en forskjell.

Innafor EU teller kjøttvekta når de viktigste tingene skal avgjøres. Der bestemmer Tyskland. Imidlertid er en debatt om norsk EU-medlemskap lagt på fryselager. Det interessante nå er debatten om hvor mye EU skal bestemme i Norge, også kalt EØS-debatten. Den kommer for fullt, i fagbevegelsen og i politikken.

Ved sin ensidige hyllest av et EU som alle kan se har skapt seg enorme problemer og motsetninger å stri med, gjør NHO seg til den minst interessante aktøren i den debatten.