Lenge så det ut til at EU ville nøye seg med viljeserklæringer, i håp om at dette skulle berolige markedet slik at Hellas skulle kunne refinansiere gjelda si til en akseptabel rente. Men markedet lot seg ikke lure, og Merkel og EU måtte kapitulere. I vertfall i denne omgang. 

Men den greske krise er ikke over, og den portugisiske, spanske, italienske osv. har vi bare sett begynnelsen på. Nå har også det ferske EU-landet Bulgaria innrømmet juks med tall for å tilpasse seg Euro. Det er åpenbart at en rekke Euro-land har ”tilpasset” sine opplysninger slik at de skulle komme med i ”det gode selskap”. Euro var Helmut Kohls store prestisjeprosjekt; symbolet på Tysklands samling like mye som Europas. 

Når nå lufta har gått ut av ballongen, viser det seg altså at prosjektet er markstukkent; De fleste landene har brutt kravene til budsjettunderskudd og gjeldsnivå. Med den økonomiske krisen har EU fått en galopperende arbeidsløshet; Over 10 % i Eurosonen, langt høyere i enkeltland. Med Euroens svinebinding av det enkelte medlemslands frihet til å føre en tilpasset rente- og valutapolitikk, ender EU opp med krav til medlemslandene om å kutte i offentlige pensjoner, kutte i offentlig ansattes lønninger, bygge ned offentlig sektor og privatisere. En ganske ekstrem nyliberalistisk politikk, der man altså til og med går rett inn i et lands ”indre anliggender” og forlanger lønnskutt. Det var spesielt på dette punktet den Europeiske fagbevegelsen protesterte og stilte seg bak sine greske medlemmer som gikk ut i storstreik;

Det er hittil uhørt at EU kan gå inn i et enkeltland på denne måten. Og det stopper sannsynligvis ikke der; Hvis ikke EU skal gi opp hele Euro-prosjektet er det sannsynlig at de vil gå videre i overnasjonal retning. Det snakkes om et ”EMF” (European Monetary Fund), om strengere straffetiltak mot de ulydige, om skattlegging på overstatlig nivå, om større overføringer til EU osv. Alt egentlig i tråd med ideene i Lisboatraktaten, men framskyndet av den krisa i økonomien. Dette er en politikk som vil føre til omfattende protester.

Vi går mot en het sommer i Europa. Med streiker og demonstrasjoner og politiske kriser. For Norges del er dette en politikk som står i skarp motsetning til hva det norske folk er interessert i, og har interesse av. Stadig mer politisk union i retning en europeisk statsdannelse er det siste norske velgere ønsker Norge med i. Med en arbeidsløshet på 3 %, en mer konkurransedyktig økonomi enn EUs, bunnsolide statsfinanser og en velutviklet offentlig sektor er det ikke rart EU-skepsisen bare øker her til lands.

De som drømmer om norsk EU-medlemskap må ta inn over seg at det i følge Lisboatraktaten betyr å oppgi den norske krona og konvertere til Euro. Det er det bare Høyre som har gått inn for her til lands. Til og med de sier ikke et pip nå til dags. Det kan man forstå. Meningsmålinger kan jo snu.