Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Et sosialdemokratisk EU?
Rødt EU-flagg
© NtEU
Leserbrev i Klassekampen:

Et sosialdemokratisk EU?

Før eller seinere må EU snus til venstre, men lett blir det ikke. 

I februar viste meningsmålinger at sosialdemokratene kunne få stor nok framgang til å bli største partigruppe i EU-parlamentet etter valget i mai. Samtidig lå partiene til venstre for sosialdemokratene an til å øke fra under fem til åtte prosent.

Siste måling tyder heller på dødt løp mellom sosialdemokratene og det store høyrepartiet EPP, det europeiske folkepartiet. Men hva hjelper det med sosialdemokrater i EU?

I siste halvdel av 1990-tallet var det noen år med helt usedvanlige styrkeforhold i EU. 11 av 15 EU-regjeringer var dominert av sosialdemokrater. Bare i to EU-land - i Spania og Irland - satt reine høyre-regjeringer ved makta.

Sosialdemokratiske regjeringer hadde nok stemmer til at de hadde kvalifisert flertall i Rådet, EUs viktigste beslutningsorgan. Også i EU-kommisjonen var det et betydelig innslag av sosialdemokrater, og etter valget i 1994 var sosialdemokratene den største gruppa i EU-parlamentet. Kunne sosialdemokrater endelig få vist at det var noe i at de "måtte til Brussel" for å få til det de ikke fikk til hver for seg?

Det er synd å si. Dette sosialdemokratiske overtaket satte ikke synlige spor etter seg i EU-politikken. Fra storhetstida mellom 1996 og 2002 er det ikke mulig å se den minste antydning til at sosialdemokrater styrte – eller tok sikte på å styre - EU i nye retninger.

Det var sosialdemokrater som styrte EU da regjeringssjefene ble enige om Amsterdam-traktaten (juni 1997) og Nice-traktaten (juni 2000), traktater som videreførte den markedsliberalismen som ble grunnlagt gjennom programmet for det indre markedet fra 1986.

Hvorfor ble det gjort så lite for å vri EU til venstre i denne perioden?

En kan finne årsaker på mange plan. Mange sosialdemokratiske partier var i sin praktiske politikk til forveksling lik sine borgerlige konkurrenter. Tony Blair, Gerhard Schröder og Felipe Gonzales befesta hver i sitt land det liberaliseringsprosjektet som har rulla fram i EU i snart tretti år.

Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene fastlagt i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle 28 medlemsland er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innbygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering. EU-traktaten kan knapt leses på annen måte enn at EUs markedsliberalisme skal vare evig.

EU-systemets innebygde treghet kan også forklare at det ikke skjedde noen viktige endringer de åra det var et stort sosialdemokratisk flertall i Rådet. Det var ikke noe tilsvarende venstreflertall i Parlamentet eller i Kommisjonen. I EU er det bare Kommisjonen som kan fremme lovforslag, og EU-domstolen har en politisk makt som overgår alt som fins av nasjonale domstoler i Europa.

EU-domstolen dømmer på basis av en EU-traktat som fastslår at markedsliberalisme er det grunnleggende styringsprinsippet for samfunnsutviklingen. Domstolen har i stigende grad tolka EU-traktatene slik at den har som sin hovedoppgave å sikre at EU drives i markedsliberal retning.

EU er kort og godt et enormt maskineri som det skal stor styrke og lang tid for å snu. Skal en utvikle EU i retning venstre, må det være venstreflertall i Rådet, Kommisjonen og Parlamentet samtidig – og flertallet må vare lenge nok til at en rekker å endre traktatgrunnlaget slik at EU-domstolen ikke blokkerer vedtak som gjøres. Men enhver traktatendring krever at alle regjeringene er enige om det. Én stridbar høyreregjering kan stoppe alt – i hvert fall hvis det er en regjering i et større EU-land.

Hvis det likevel skulle komme et lovforslag fra EU-kommisjonen med venstreprofil, må det vedtas både i Ministerrådet og i EU-parlamentet. I parlamentet er det nok med vanlig flertall, men i Ministerrådet trengs det såkalt kvalifisert flertall. Det er nok å samle 29 prosent av stemmene i Rådet for å hindre at et lovforslag vedtas.

I praksis er det heller ikke nok med et vanlig venstreflertall i EU-parlamentet. Både lovvedtak og budsjettvedtak krever at minst halvparten av medlemmene stemmer for vedtaket, for tida minst 384 av de 766 representantene. EU-parlamentet opererer ikke med vararepresentanter, og det fører ofte til at 100-200 av representantene ikke er til stede når det voteres. Det betyr at venstreflertallet må være stort for at en skal være garantert 384 stemmer ved voteringene.

Å avliberalisere det indre markedet er derfor ikke gjort i en håndvending. Enkeltdirektiv kan nok endres hvis det er kvalifisert flertall for det i Rådet (nærmere ¾ flertall) og simpelt flertall i Parlamentet. Men hvis endringen kan oppfattes som å tukle med markedsfriheter, vil noen (et konsern, en bransjeorganisasjon, en regjering) reise sak for EU-domstolen med påstand om at endringen er i strid med de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Sjansen er overveldende for at domstolen vil gi dem medhold.

Alt dette må det gjøres noe med. Men av sosialdemokrater?

Thorbjørn Jagland har riktignok sagt at jo mer det er å utsette på EU, jo viktigere er det at norske sosialdemokrater får sitte ved bord i Brussel. Men til nå har EU vært et system som kvister sosialdemokrater for all styringsvilje. Kan det endre seg? Det skal EU-velgerne fundere på fram til slutten av mai.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook