”Alle” er enige om at Norges forhold til EU er av svært stor betydning for landet vårt. For tiden er ca. 75 % av velgerne mot norsk EU-medlemskap, og statsministeren har gitt uttrykk for at saken er ”uaktuell”. Det har vært nei-flertall på samtlige meningsmålinger i akkurat sju år – siden april 2005.

På Stortinget er det imidlertid mest sannsynlig et knapt ja-flertall. Sannsynligvis, fordi ingen veit helt sikkert. Det er kun Nei til EU som har gjort jobben med å spørre kandidatene før valget hvor de sto i dette overordna politiske spørsmålet. Av de som svarte får vi en knapt ja-overvekt, men dessverre var det såpass mange – spesielt av APs kandidater – som svarte ”vet ikke” eller unnlot å svare oss og velgerne hvor de sto, at fasiten er uklar. Det man kan si med ganske stor sikkerhet, er at Stortingets sammensetning ikke er i tråd med velgernes syn på norsk EU-medlemskap. Da burde det, i følge EU-målingene fra 2009, vært rundt 65 % nei-folk på Stortinget.

Stortingsvalget 2013

Spiller så dette noen stor rolle, siden saken er så lite påtrengende i det politiske ordskiftet? Jeg vil hevde at det er nå vi i ro og mak kan reflektere over saken. Dessuten; Vi nærmer oss sterkt et nytt stortingsvalg. Det Stortinget som skal velges, skal sitte til 2017. Det er lang tid i politikk. Svært mye kan skje. At ja-siden i norsk politikk vil prøve seg igjen, dersom ”vindene skulle snu”, har vi utenriksministerens ord for. At Høyre vil kaste seg på en snuoperasjon er ingen i tvil om, godt fulgt av NHO. Sterke krefter arbeider for at Venstre skal bli et ja-parti fra 2013-landsmøtet. Samtlige småpartier kjemper mot sperregrensa, inklusive de eneste tre rene nei-partiene, SV, SP og KrF. Det politiske landskapet kan komme til å endre seg kraftig.

En hovedårsak til at hvert eneste Storting er ute av kurs i forhold til folket mht. EU- og EØS – saken, er at den ikke settes på dagsorden ved stortingsvalgene. Dette er både partienes og medias ansvar. De største papir- og etermediene – som stort sett er EU-tilhengere – ser det som opportunt å holde saken unna valgkampene. Det finnes saklige grunner til det, men spørsmålet må stilles om ikke media her svikter sin samfunnsoppgave ved å unnlate å sette disse spørsmålene på kartet når de planlegger sine valgkampopplegg. For at media – spesielt NRK og TV2 - i stor grad styrer valgkampene er udiskutabelt.

Partienes utfordringer

Med unntak av noen spede forsøk fra Høyre og SP har ingen av stortingspartiene vist vilje til å sette EU-spørsmål på dagsorden i valgkamper siden 1994. Det skyldes sjølsagt flere forhold, også her en del saklige. For APs del handler det om å unngå opprivende indre motsetninger. Partiets programmatiske ja-standpunkt er i grov utakt med egne velgere. For FrP er også EU-spørsmålet av en splittende karakter, så partiet har valgt å tie saken i hjel – og skyve en eventuell framtidig folkeavstemming foran seg med et ikke-standpunkt, i påfallende utakt med egne velgere. Venstre er også delt i saken, men har ved de siste to landsmøter opprettholdt sitt nei-standpunkt med knapp margin. Partiet har imidlertid som et av de få faktisk tatt debatten. Symptomatisk nok kanskje, endte partiet ved valget i 2009 med to representanter på Stortinget – med hvert sitt EU-standpunkt. Unge Venstre arbeider systematisk for å snu partiet, godt assistert av ”by-Venstre”. I KrF står nei-standpunktet fjellstøtt blant medlemmer og velgere (90%), mens man i ledelsen har sett noe ulike tendenser. Knut Arild Hareide har imidlertid sagt han vil representere partiets standpunkt foran eventuelle egne preferanser, noe som inngir respekt. KrFs ungdomsorganisasjon er imidlertid blitt mer uklar.

SV representerer et særtilfelle. På tross av at nei-saken burde være en vinnersak for partiet, har man holdt en svært lav profil. Det skyldes nok delvis partiets historikk fra 1994, der partiet under Solheim inntok en noe uklar posisjon tross nei-standpunktet, men også at man har søkt å være svært inkluderende overfor den lille ja-falangen som har vært i partiet, spesielt i Oslo og i sentrale kretser. Med den nye ledelsen er det imidlertid grunn til å tro at partiet vil innta et mye tydeligere standpunkt og en skarpere profil, ikke minst mht. EØS.

Jeg mener partiene i mye større grad bør ta et felles ansvar for å løfte EU/EØS-saken inn i valgkampen. Særlig spørsmålet om norsk EU-medlemskap er åpenbart mulig for velgerne å ta stilling til. Det er svært få ”vet-ikke” i EU-målinger her til lands. Jeg mener partiene skylder velgerne å klargjøre sine standpunkt før stemmesedlene skal legges i urna i september 2013. Det er kanskje viktigere nå enn noen gang. Det henger primært sammen med EØS-spørsmålet.

EØS gjør EU til innenrikspolitikk

Jeg mener det er en misforståelse å definere EU-saken primært som ”utenrikspolitikk”. I den politiske virkeligheten er EU innenrikspolitikk; Det er arbeidslivspolitikk, distriktspolitikk, fiskeri- og landbrukspolitikk, likestillings- og asylpolitikk, det er økonomisk politikk, forsvarspolitikk, miljø-, justis og utdanningspolitikk. Det er også mer og mer helse- og sosialpolitikk. Alle de temaer som tradisjonelt har preget norske valgkamper er rammet inn av et avtaleverk mellom Norge og EU. Dette er nå blitt synlig gjennom NOUen fra det offentlige utvalget Europautredningen – St.mld. 2012:2 Innenfor og utenfor – og gjennom alternativrapporten fra prosjektet Alternativer til dagens EØS-avtale.

På basis av disse to tunge rapportene bør det ikke lenger være mulig å usynliggjøre EUs sterke innflytelse over viktige områder av norsk politikk. Saken bør på dagsorden i 2013-valgkampen, slik KrFs nestleder Dagrun Eriksen tok til orde for i mars i år.

EØS-avtalen har nå virket i 18 år. Der har både vært tabubelagt og brukt som et politisk kompromiss for å få EU-motstandere og EU-tilhengere til å danne regjering sammen; Både Bondevik II og de to rød-grønne regjeringene har brukt EU-nei og EØS-ja som grunnlag for sin eksistens. I følge Europautredningen er EØS samlende og bra for Norge. Det er en påstand av høyst tvilsom karakter. Men det spørs sjølsagt hvem du spør; NHO eller norske bygningsarbeidere. APs ledelse eller de som er mer opptatt av levende bygder og distrikter i landet vårt. Høyre eller de som mener norsk likestillingspolitikk skal bestemmes i Norge. Og så videre. EØS er blitt stadig mer altomfattende, og påvirker det meste, fra arbeidslivet til energipolitikken, og selve det norske politiske systemet. EUs demokratiske underskudd er vel kjent. Nå eksporteres dette underskuddet til Norge via EØS. Det erkjenner sjøl Europautredningen. Deres implisitte svar er ørkenvandring. Eller norsk EU-medlemskap. Begge deler uten tegn til liv. EØS-avtalen oppleves mer og mer truende i fagbevegelsen. EU står i veien for en effektiv kamp mot sosial dumping. EU truer almenngjøringsinstituttet. EU utfordrer både norske tariffavtaler, streikeretten, internasjonale konvensjoner (ILO) og et anstendig arbeidsliv, spesielt via vikarbyrådirektivet. På nær sagt alle samfunnsområder finner du et problematisk EU-lovverk. Også på områder som ble lovt skulle holdes utenfor EØS, som alkoholpolitikk. Norge har i liten grad brukt det handlingsrommet som faktisk finnes i avtalen, som å avgrense hva som virkelig er EØS-relevant, som regjeringa burde gjort i forhold til datalagringsdirektivet. Eller å bruke reservasjonsretten, inntil det historiske post-vetoet på AP-landsmøtet for et år siden. EU på sin side har varslet at de ønsker seg en revidert EØS-avtale; Mer omfattende og med mer automatisk implementering av EU-lovverk. En EØS XL. Hva svarer partiene og regjeringa til EU-utfordringa?

Alternativrapporten viser valgmulighetene

Nå har vi fått en saklig sterk rapport fra prosjektet «Alternativer til dagens EØS-avtale», med store fagforbund i førersetet. Rapporten dokumenterer at Norge har åtte alternativer til dagens EØS-avtale; 2 mer omfattende alternativer (EU-medlemskap og EUs EØS XL), 2 alternativer innenfor EØS (Utnytte handlingsrommet og en slankere avtale via reforhandling) og 4 alternativer som forutsetter oppsigelse av dagens EØS-avtale. Dermed er debatten i gang, i fagbevegelsen, i andre organisasjoner og tildels i det politiske Norge. Også utenriksministeren mener Norge må utnytte handlingsrommet i EØS bedre. Fra FrP-hold kommer det interessante signaler om en nyorientering, der både oppsigelse av EØS og en slankere EØS-avtale er kastet fram, og også Venstre har signalisert vilje til å revurdere avtalen. SP og SV ønsker EØS-debatten velkommen. Som man ser; På basis av EU-initiativet, Europautredningens NOU og alternativrapporten er det skapt et grunnlag for en bred EØS-debatt i Norge. Den vil tvinge seg fram, spesielt på grunnlag av arbeidsfolks egne erfaringer med avtalens problematiske virkninger for deres liv og arbeidsforhold. Men også på et prinsipielt politisk plan. Spørsmålet er så om dette vil avleire seg i det Stortinget som skal velges i 2013? Pr. i dag er det i Stortinget oppimot 80 % ja til EØS. I folket er støtten maksimalt 50 %, sannsynligvis lavere. I tre målinger på rad, der folk har fått spørsmål om EØS eller handelsavtale foretrekker et soleklart flertall en handelsavtale, dvs. et mindre omfattende avtaleverk med EU. Kun ca. 20 % forsvarer EØS. Dette blir en utfordring fram mot stortingsvalget; Hvordan velge et Storting som i større grad reflekterer folkets syn på EU og EØS? Her har partiene hovedansvaret, i program- og nominasjonsprosessen. Men også media; Ved å sette et skarpt søkelys på nettopp disse problemstillingene inn mot valget. De vil ventelig få drahjelp av fagbevegelsen. Her vil LO-kongressen i mai 2013 stå helt sentralt. Husk; Det var denne kongressens krav i 2009 som banet vei for den NOUen vi nå har fått med evaluering av EØS. LO har spilt en historisk rolle i norsk politikk før – og kan gjøre det igjen.