Hva har bondeopprøret mot regjeringas tilbud i landbruksoppgjøret med EØS-avtalen å gjøre?

I utgangspunktet; Ingenting. Men når man leser for eksempel Nationen fra 18.5. ser man en rekke eksperter peke på endringer tollvernet som en mulig løsning for en konflikt som kan se ganske låst ut, i det dette skrives dagen etter 17.mai.

Å sette fokus på tollvernet er høyst relevant. Det er store penger det er snakk om, og bytteforholdet mellom spesielt norsk eksport til og import fra EU er etter hvert blitt totalt ubalansert. I Nei til EUs nye Vett-hefte nr 2/2012; ”Hva gjør EØS med landbruket” dokumenteres det at landbruksimporten fra EU til Norge i 2011 var på 27 milliarder NOK, men den norske eksporten til EU var på ca. 3 milliarder NOK. Det gir et bytteforhold på 9:1 i EUs favør. Tendensen er at importen øker stadig mer, mens eksporten står stille. I 1995 var bytteforholdet 4:1 i EUs favør. 27 milliarder er svært mye penger. Som en sammenligning kan en peke på at sjømateksporten fra Norge til EU i 2011 var på 30 milliarder.

Det er ikke unaturlig at Norge importerer landbruksvarer fra EU-området. Men forutsetningene i EØS-avtalen om en balansert utvikling er totalt neglisjert. Siste revisjon av EØS-avtalens artikkel 19 som regulerer denne handelen mellom de to partene, skjedde i januar 2012. Da blei kvoter for så vel ost, kjøtt, grønnsaker, potet, frukt og forvarer utvida. Konkurransen ble enda sterkere for norske produsenter. Protokoll 3 omhandler bearbeida varer som pizza, yoghurt, sauser, brød og bakervarer. Særlig importen av brød og youghurt fra EU har økt sterkt.

Så kan vi lese at oppgjøret i 2010 skal ha blitt reddet av at utenriksministeren kom inn med et løfte om overgang fra kronetoll til prosenttoll på mjølk. Det tyder jo på at det er et visst politisk handlingsrom, om det er politisk vilje til å finne løsninger.

Men EØS-avtalen omhandler også mer enn bare handel med mat. Via denne avtalen er det at EU presser på for å få Norge til å godta genmodifiserte organismer (GMO). Her forventer både norsk landbruk og Nei til EU at regjeringa setter foten ned, hardt og tydelig. Den nyvunne interessen for å bruke ”handlingsrommet” i EØS tilsier nettopp at GMO bør avvises ved grensa!

40 % av de totale lovverk som kommer til Norge via EØS omhandler veterinære forhold. I sin tid (1995) var det sterk motstand mot å godta veterinæravtalen, som altså i dag er en del av EØS. Veterinære forhold omhandler både mattrygghet, dyrevelferd og dyrehelse – til lands og til vanns. Problemene i dag er bla. knyttet til import av kjæledyr, noe vi har sett store medieoppslag om knytta til hunder og løshunder fra bl.a. Romania, Spania og Ungarn – og spørsmålet om smitte. Det er nå registrert helt nye smittestoffer gjennom denne svakt kontrollerte eller totalt ukontrollerte importen av hunder og andre kjæledyr. Det er EUs ”fri flyt”-regime som her slår gjennom. Norske myndigheter har lagt seg ganske flatt for dette regimet, noe man nå aner konsekvensene av.

Nei til EU er tilhanger av at Norge erstatter EØS-avtalen med en tosidig samarbeids- og handelsavtale med EU. Innenfor en slik avtale ville man kunne gjenopprette grensekontrollen og i større grad basert oss på føre-var prinsippet. Det betyr at smittevernet ville blitt styrket. Vi kunne suverent avgjort at vi ikke ville ha GMO inn til Norge. Og handelen med landbruksvarer mellom Norge og EU ville sannsynligvis bli langt mer balansert enn i dag. Bare 10 % redusert import av mat ville utgjøre 3 milliarder kroner. Bøndenes totalkrav ved årets oppgjør var på 2,2 milliarder. Statens tilbud på 900 millioner. Det er mye penger å hente for norsk matproduksjon på en mer sjølstendig og tøffere linje ovenfor EU – også for et landbruk som ”egentlig” er utafor EØS.